LinnThereseDagsland -

Du er bare psykisk syk hvis du bruker medisiner!

  • 29.05.2017 kl. 21:06

Hvis det hadde vært meg, hadde jeg kanskje vært litt forsiktig med å bruke ordet "psykisk sykdom" om angstsymptomene/angstlidelsen du beskriver. Man kan selv bidra til stigmatiseringen med ordene man bruker. En angstlidelse går utover og hemmer en på alle livsarenaer, og som oftest krever tett oppfølging og behandling i helsetjenesten. Kanskje ordet "sykdom" egentlig bør være forbeholdt tilfellene som medisineres? Jeg vet ikke helt, jeg bare følte ikke det passet helt. Angst er jo såpass "normalt", det er helt vanlige mennesker som får det, og det er lett å komme ut av det med god hjelp.

Jeg skal ikke si noe sikkert, men med det du skriver her tipper jeg at du aldri har vært psykisk syk, eller i hvertfall aldri hatt sosial angst. For at det er "lett å komme ut av med god hjelp" er helt feil. De aller fleste som får sosial angst blir faktisk aldri kvitt det, de bare lærer seg å leve med det. Slik som jeg har gjort. Altså, nå klarer jeg å fungere normalt selv om det preger meg hver eneste dag, det gjorde jeg ikke før.

Det var ikke uten grunn at jeg fikk lov til å fortsette skolegangen hjemme det siste halve året på videregående skole. Jeg kom bare på skolen for å ta prøvene, ellers leste jeg og gjorde lekser hjemme, alene, hver eneste dag.

Og når du sier at "sykdom egentlig bør være forbeholdt tilfellene som medisineres" så synes jeg også dette er helt feil. Jeg var på mitt sykeste når jeg ikke brukte medisiner. Et par år senere hadde jeg enda ikke blitt bedre, og klarte ikke å fungere normalt uansett hvor mange ganger i uken jeg gikk til psykolog. Jeg fikk da anbefalt å begynne på medisiner mot angsten. Ellers måtte slutte på dem da jeg ble gravid.

Helt til slutt vil jeg si at jeg er helt enig med deg! Angst ER normalt, og det er helt vanlige mennesker som får det. MEN det betyr ikke at det ikke er en sykdom. Det er så viktig at vi som har sosial angst føler oss som alle andre, men likevel er klar over at vi har en sykdom. Det er en grunn til at vi ikke klarer det andre ser på som en selvfølge. Den grunnen er sykdommen, sosial angst. Når sånne som du sier at man ikke er syk så føler man seg fort ganske ubrukelig og forvirret.

For hvorfor klarer ikke jeg å snakke i telefonen da? Eller hvorfor turde jeg ikke å gå på skolen? Hvorfor er jeg redd for å møte kjensfolk eller å snakke med fremmede?

Er jeg fremdeles psykisk syk?

  • 23.05.2017 kl. 21:19

De siste årene har jeg nesten ikke blogget om den psykiske sykdommen min. Det er ikke fordi den ikke er der lenger. Eller fordi jeg er blitt frisk. For angsten preger meg fremdeles daglig. Jeg er veldig sjeldent ute med venner, og når jeg først er det har jeg måttet psyke meg opp flere dager i forveien. Jeg trives rett og slett best sammen med familien min. De trygge, nære, kjære som jeg kjenner så godt og vet akkurat hvor jeg har.

Det betyr likevel ikke at jeg ikke går på shoppingsenter eller i byen, for det gjør jeg! Jeg klarer det faktisk ganske greit. Tidligere var jeg livredd for å treffe på kjentsfolk, så redd at jeg stort sett holdt meg hjemme, men slik er det ikke nå lenger. Jeg liker ikke å treffe mennesker jeg ikke har sett på lenge, men jeg klarer det likevel. Angsten har ikke full kontroll over livet mitt, med andre ord. Den preger meg bare i noen tilfeller.

Som for eksempel dette med å prate i telefonen! Jeg får det bare ikke til. Å snakke med de aller nærmeste som jeg er trygg på er ingen problem, men å plutselig skulle prate med noen jeg ikke kjenner så godt. Nei, det går rett og slett ikke an. Eller å ta telefonen når noen jeg ikke har lagret nummeret til ringer - det er rett og slett umulig! Jeg kjenner det knyte seg i magen, og vil bare løpe å gjemme meg. 

Nettopp på grunn av dette med telefon har jeg også alltid mobilen min på lydløs. På den måten slipper jeg å få fullstendig panikkangst når den ringer på grunn av den høye lyden. Jeg får heller en rolig beskjed med at den ligger og vibrerer. Å plutselig stykke til av en høy ringetone, for så å være i stand til å snakke i telefonen er rett og slett noe som er veldig vanskelig for meg.

Det var ikke meningen at dette skulle være noe "synes synd på meg selv-innlegg", for det gjør jeg ikke. Jeg har lært meg å leve med angsten for lenge siden, og livet mitt er veldig flott til tross for at jeg har en psykisk sykdom. Jeg ville bare fortelle dere litt om hvordan det går nå, ettersom noen av dere har spurt.

Håper dere fikk svar på det dere lurte på! Hvis ikke må dere gjerne stille spørsmål under her - så kan jeg svare på dem i et eget innlegg!

Farfar sitt siste hvilested!

  • 19.05.2017 kl. 17:23

I dag var det tid for farfar sin begravelse. Den foregikk i Udland Kirke og er en av de fineste begravelsene jeg har vært i. Ikke at jeg har vært i så veldig mange altså, men denne var likevel uten tvil veldig, veldig fin. Kirken var også stappfull av folk - så det er tydelig at farfar var en god mann som gjorde godt inntrykk på de aller, aller fleste.

En annen ting det var masse av i kirken var blomster! Farfar var veldig glad i nettopp dét. Hans store lidenskaper var blant annet blomster, hagearbeid og fugler. Jeg tror nok han hadde blitt glad og rørt om han hadde fått sett dem. Både blomstene og folkene.

I tillegg til at presten fortalte fine ord og en kort oppsummering av livet til min kjære, elskede farfar ble det også synget "Jag trodde änglarna fanns". Det var sangen til farmor og farfar, og det var utrolig sterkt å høre. Men samtidig veldig fint.

Kisten ble bært av nær familie med hans to sønner, min pappa og onkel, fremst. Han ble begravd på den nye gravlunden til Udland kirke. En veldig fin plass som jeg er sikker på at farfar trives på. Alle blomstene rundt seg kommer han i hvertfall til å trives med, og det røde hjertet i midten fikk han av sitt kjære oldebarn, lillegutt, som han alltid kalte Dennis for.

Etter at kisten var senket ned i jorden og selve begravelsen var over, tok jeg Dennis med meg bort til farfar og fortalte han at vi lovet å komme på besøk med jevne mellomrom slik at han får se utviklingen til "lillegutt". Vi skal blant annet komme å vise han at Dennis har lært seg både å sitte, gå og snakke.

Hvil i fred, kjære farfaren min, du fortjener å ha det fredfullt og godt nå.

Ambulansehelikopter til Haukeland!

  • 15.05.2017 kl. 02:53

Dennis sine smerte ble ikke bedre, og i formiddag bestemte vi oss derfor for å kjøre tilbake til sykehuset. Det ble ikke gjort noe særlig flere undersøkelser, de konkluderte bare med at han hadde forstoppelse, og planla å sette klyster på lille mirakelgutten vår. Heldigvis ombestemte legen seg og bestilte ny ultralyd for å dobbeltsjekke at det ikke kunne være tarminvaginasjon. Ultralyden dagen før hadde jo vist at alt var bra med tarmene hans, men da hadde han også vært rolig.

Da ultralyden ble tatt i dag hadde han klare smerter, og de fant også ut at han hadde tarminvaginasjon - det betyr at tynntarmen krøller seg inn i tykktarmen og kommer i klem. Dette gjør veldig vondt for Dennis, og det er også derfor han gråter ustoppelig i perioder. For denne tarmen sklir inn og ut, og når den er ute (slik den skal være) har han det helt fint. Men uansett - da de fant ut at han hadde tarminvaginasjon skjedde plutselig alt veldig fort!

De ringte og bestilte helikopter med det samme! Vi pakket tingene våre, klistret to tykke gule "puter" på hvert av ørene til Dennis - dette er da hørselsvern for babyer. Mens vi ventet på at helikopteret skulle komme satte de en veneflon i den lille hånden til gullgutten min! En stor, tykk sprøyte i den bittelille hånden. Da det var gjort fikk vi vite at helikopteret ankom om 10 minutter.

5-6 leger fra barneavdelingen fulgte oss bortover, og ingen av de hadde sendt en så liten baby avgårde med ambulansehelikopter før! Da vi kom opp på taket fikk vi vite at Christopher dessverre ikke fikk være med. Det var kun ett ledig sete i helikopteret, og der skulle jeg sitte med Dennis på fanget mitt. Ambulanselegen kom inn og hentet oss og så gikk vi ut på taket og inn i helikopteret.

Vi hadde ikke før satt oss inn, og så lettet vi! Det var første gang jeg fløy i helikopter - Dennis også! Bare 8 uker gammel. Helikopterturen gikk bra, han hadde heldigvis ikke vondt akkurat da, og 30 minutter senere landet vi i Bergen. Etter at vi landet fulgte helikoptermannen oss bort til en ambulanse som allerede sto og ventet. Vi hoppet inn i den, og så ble vi fraktet til akuttmottaket på Haukeland. Der ble vi tatt i mot av en barnekirurg som undersøkte Dennis en god stund. Dennis begynte å hylgrine i det vi gikk ut av helikopteret, og stanset ikke før lenge etter at vi var kommet på sykehuset.

Tanten til mamma som bor i Bergen og faktisk jobber på barneavdelingen på Haukeland kom og besøkte oss. Det var veldig godt å se et kjent ansikt i en så usikker og skummel situasjon. Legene fant mat og drikke til meg, og ba meg om å sette meg ned for å spise slik at jeg ikke gikk i bakken. For jeg var tydeligvis veldig blek. Etter at kirurgen hadde undersøkt han skulle han til ultralyd igjen. På dette tidspunktet var det SYV TIMER siden han hadde spist sist, men jeg fikk ikke lov til å amme han tilfelle det plutselig skulle bli operasjon.

Derfor kan dere jo tenke dere hvor vanskelig det var å holde han rolig. Han vridde på hele kroppen og skrek av full hans. De fant derfor frem sukkervann, og han fikk det underveis i undersøkelsen. De fant ingen invaginasjon på han nå - og så lenge tarmen er der den skal kan de ikke gjøre noe for å få han frisk. Konklusjonen ble da at vi ble innlagt på barnekirurgisk avdeling til observasjon over natten og så avgjør legene som kommer i morgen tidlig hva de skal gjøre for at Dennis skal bli bra igjen.

Han har hatt noen smerteanfall allerede etter at vi kom, og da gir vi han litt sukkervann for å prøve og roe han litt, og deretter masse kjærlighet! Absolutt ikke noe godt å se lille gullet mitt slik som dette - så jeg håper virkelig han får den hjelpen han trenger i morgen og at vi får vår smilende og blide Dennis tilbake.

Ellers har Christopher akkurat kommet til oss! Han ble kjørt opp av mormoren min - så utrolig snilt gjort! Tusen hjertelig takk! Nå skal vi prøve å få oss litt søvn. Ønsk gjerne vår lille skatt god bedring!

Hvil i fred, kjære farfar!

  • 13.05.2017 kl. 22:41


Etter flere år med kjemping mot kreften vant dessverre denne stygge sykdommen til slutt. I dag tok du ditt siste åndedrag etter mange lange måneder og uker med mye smerter, lite næring og inn og ut av sykehuset. Det har vært perioder vi trodde du hadde vunnet, at kreften endelig hadde tapt, men plutselig kom den tilbake fortere enn noen kunne forutse. Den spredde seg fra det ene organet ditt til det andre, og helt mot slutten nådde den til og med hodet ditt, farfar.

Det er ingen som fortjener å få kreft, men du var en av dem som fortjente det aller, aller minst. Du var alltid så snill og god! Heldigvis fikk du treffe oldebarnet ditt før du sovnet. Ditt aller første oldebarn som du var så ufattelig stolt over. Du strålte og lyste opp hver eneste gang Dennis var i samme rom som deg - og du tok ikke øynene fra han før vi gikk igjen.

På dåpsdagen til Dennis kom vi på besøk til deg på sykehuset, og da ble du så rørt at du begynte å grine. Du syntes han var så fin! Det er godt å tenke på at du fikk oppleve disse gledene oppi alt det vonde og triste. Jeg håper Dennis klarte å gjøre den siste tiden din litt bedre enn den egentlig var.

Jeg er også veldig glad for at Dennis og jeg fikk muligheten til å komme på besøk til deg på sykehjemmet i dag, sammen med mange andre som er veldig glad i deg. Jeg vet ikke om du fikk med deg at vi var der, men det håper jeg. Jeg håper også at du har det godt nå, og at du er på et bedre sted.

♥︎ Hvil i fred, kjære farfar ♥︎

Deler jeg for mye av sønnen min på internett?

  • 23.04.2017 kl. 19:53

Helt siden jeg ble mamma for litt over en måned siden har det haglet inn sinte kommentarer som omhandler hva jeg deler her på bloggen. Tidligere var det sjeldent disse kommentarene kom, men etter at Dennis ble født kommer de flere ganger i uka. Kommentarer som er fulle av aggresjon, og som i hovedsak går ut på hvordan jeg i alle dager kan dele så mye av livet til Dennis på bloggen, hvor dårlig mor jeg er som legger ut om livet hans og absolutt ikke skjermer han for noenting.

Det er klart jeg blir lei meg av slike kommentarer. Hvilken mamma ville ikke blitt det? Spesielt om man nettopp har fått sitt første barn og er usikker på alt som omhandler dette store ansvaret. Jeg må innrømme at jeg gruet meg til akkurat dette mens jeg gikk gravid også, for jeg regnet med at jeg kom til å få litt kritikk for å blant annet vise bilder av han på bloggen, men at det ville bli så ille hadde jeg aldri trodd! Dere har jo alltid vært så snille med meg. Heldigvis er de fleste av dere det fremdeles, men enkelte raser virkelig fra seg i kommentarfeltet. De verste kommentarene lar jeg til og med være å godkjenne, rett og slett fordi det bare skaper negativitet.

Men poenget er at ettersom jeg gruet meg en del til denne biten av mammarollen, det å velge hva som er rett og galt å dele, har jeg naturligvis tenkt godt igjennom hvor mine grenser går. Jeg har pratet med Christopher om det, og vi har funnet en løsning som vi trives veldig godt med. I hovedsak går den ut på at vi aldri skal dele bilder av Dennis hvor han er helt naken eller bilder der kjønnsorganet hans vises. Vi skal heller ikke dele bilder eller gjenfortelle hendelser som vi tror han ville vært flau over når han blir eldre og forstår mer.

På den måten har vi allerede luket vekk en god del, og vi skjermer han ganske mye ved å kun dele det morsomme, kjekke og fine! Jeg tenker også alltid godt igjennom det jeg skriver før det deles på bloggen, og jeg setter meg inn i Dennis sin situasjon ved å se for meg at mamma hadde delt dette på nett om meg da jeg var liten - om jeg selv ikke hadde likt det, klikker jeg selvsagt ikke publiser. De historiene og bildene gjemmer vi heller til fotoalbumet hans.

Når det er sagt synes jeg egentlig at det er opp til meg, som mamma til min sønn, å velge hva som er greit og ikke greit å dele på bloggen min. Så kan du avgjøre hva som er greit og ikke greit for deg å dele om ditt barn. Heldigvis er vi alle forskjellige - for mens noen bretter ut alt om livet til barna sine er det andre som aldri deler et eneste bilde - og godt er det.

3 ting vi ikke var forberedt på!

  • 08.04.2017 kl. 19:30

Å være foreldre er uten tvil det aller beste som har hendt Christopher og meg, men det har likevel ikke vært helt som vi så for oss. Det er i hvertfall flere ting jeg absolutt ikke var forberedt på med foreldrerollen! I dag tenkte jeg at jeg kunne dele noen av punktene med dere slik at andre som kanskje heller ikke er klar over dette blir litt mer forberedt enn vi var, haha.


- 3 ting med foreldrerollen vi ikke var forberedt på -

Tissing og bæsjing på stellebordet

Altså, jeg vet ikke hva det er med Dennis, men det er et eller annet i kroppen hans som gir han signaler om å tisse og/eller bæsje med det samme bleien er av. Nå snakker jeg ikke om at vi tar av han bleien og lar en ligge naken i en liten evighet, for da hadde jeg absolutt forstått at det kunne skjedd et uhell eller to. Nei, nå mener jeg de fire sekundene fra vi tar bleien av han og til vi får på ei ren, ny bleie. På de fire sekundene klarer han nemlig alltid å enten tisse eller bæsje. Jeg tuller ikke engang!

Dette skjer flere ganger hver eneste dag. Og dere kan jo bare tenke dere hvor ofte vi må skifte håndkle på stellebordet. Bare for at dere skal forstå hvor lite forberedt vi var på dette punktet; vi hadde kun kjøpt inn ett håndkle til stellebordet før han ble født, og trodde det var nok. Haha!

Såre brystvorter den første uken

Jeg hadde hørt om de som fikk store kjøttsår på brystene og begynte å blø hver gang de ammet. Men jeg trodde dette med såre brystvorter kun gjaldt dersom barnet har feil sugetak. Lite visste jeg om at brystvorter må herdes før det blir behagelig å amme. For meg tok dette ei uke, så hele den første uken gråt jeg hver gang lille tok tak i brystet, og noen ganger var jeg nødt til å hekte han av bare for å få en liten pause. Jeg prøvde både lufttørking, smøre med morsmelk, flere forskjellige salver, pumpe og gi på flaske for avlastning osv. Men fant til slutt ut at det eneste som hjelper er å ta tiden til hjelp. Så sant baby har rett sugeteknikk vil det bli bedre etter noen dager!

Morskjærligheten

Jeg elsket Dennis fra det sekundet jeg fant ut at jeg var gravid, men den kjærligheten jeg følte til han gjennom svangerskapet var ingenting i forhold til den kjærligheten jeg følte til han i det sekundet han kom ut av meg, og jeg så han for første gang! DEN kjærligheten kan ikke sammenlignes med noe annet, men jeg visste likevel med engang at det var morskjærligheten. Grunnen til at jeg ikke var forberedt på dét var fordi jeg ikke visste det gikk an å elske noen så høyt.


Var det noe du ikke var forberedt på da du ble mor (eller far) for første gang?

Velkommen til verden, Dennis!

  • 20.03.2017 kl. 03:05

Endelig! Endelig er han her. Det vakreste mennesket jeg har sett i hele mitt liv. Så liten, så perfekt og bare vår. Tenk det! Jeg er i lykkerus enda og har vel ikke landet helt etter fødselen. Det har ikke den nybakte pappaen heller. Vi er så forelsket, så lykkelige og så utrolig takknemlige for dette lille mirakelet vi nå endelig kan holde i armene våre etter ni lange og tunge måneder.

Dennis var 3540 gram og 50 centimeter lang, og han brukte under 12 timer på ferden ut i den store verden (der kun 4 av dem var aktiv fødsel). Jeg skal selvsagt dele hele fødselshistorien min med dere når tiden er inne, vi må bare få lande litt først. Nå skal jeg legge vekk macen og prøve å få meg litt søvn samtidig som jeg beundrer mitt lille nyfødte barn.

Jeg er så lykkelig!

Gratulerer med dagen, lillesøster!

  • 11.02.2017 kl. 10:17

Tenk det, lillevenn, eller jeg kan vel egentlig ikke kalle deg liten lenger. I dag er du jo blitt hele 18 år! Tenk det. Du har vært i livet mitt så lenge jeg kan huske, og det var for akkurat atten år siden i dag at jeg møtte deg for første gang. Den gang visste jeg lite om at det lille menneske jeg kom for å møte på sykehuset kom til å bli min aller beste venninne gjennom hele oppveksten! Det føles helt utrolig rart, stort og uvirkelig å tenke på nå i ettertid.

Du har betydd så masse for meg, og vært så viktig for meg at jeg ikke aner hvor jeg ville vært den dag i dag om det ikke var for deg. Jeg føler meg heldig som får være storesøster for akkurat DEG. Ei så moden, godhjertet og flink jente.

Jeg har mange ganger irritert meg over at du skulle herme etter hver minste ting jeg gjorde. Eller at du syntes det var så stas å gå i samme klær som meg. Det føles så spesielt og ikke minst skummelt å tenke på at jeg har vært med på å forme deg til det vakre mennesket du har blitt i dag. Jeg blir nesten litt stolt! Tenk at jeg har vært et av dine største forbilder gjennom store deler av livet ditt - tusen takk for at jeg fikk den æren.

Helt til slutt må jeg få si at jeg håper Dennis får akkurat samme forhold til sin lillesøster eller lillebror en gang i framtiden. For da vet jeg at han kommer til å få den største gaven det er mulig å få. Og jeg vet han kommer til å ha så masse glede av denne broren eller søsteren sin. Du er noe av det beste som har hendt meg Marthe, og du er uten tvil en veldig stor del av både livet mitt og meg.

Jeg vil derfor ønske deg en helt fantastisk dag. Lykke til med lappen på mandag - gjør ditt beste så er det ingenting du kunne gjort annerledes. Jeg heier på deg!

Gratulerer så masse med dagen!

Juks med epidural!

  • 29.01.2017 kl. 19:10

Etter at jeg ble gravid har jeg naturligvis tenkt en del over fødselen, hvilken smertelindring jeg ønsker, og hvilken jeg absolutt ikke ønsker. Jeg har likevel bestemt meg for at jeg ikke vil avgjøre hva jeg vil og ikke vil før fødselen er i gang, men jeg har helt klart noen tanker rundt hvilken smertelindring jeg håper jeg slipper. Og det er epidural! Jeg vil så veldig gjerne klare meg uten, og håper virkelig jeg får det til.

Det er ingen hemmelighet at mange kvinner i dag sliter med en hel haug bivirkninger på grunn av at de har valgt epidural som smertelindring under fødselen. Det går selvsagt bra med de aller fleste, ellers ville det nok ikke vært lovlig, men tenk om akkurat jeg er en av de det ikke går bra med. Tenk om jeg må være lam fra hoftene og ned resten av mitt liv bare fordi jeg ikke taklet smertene under fødselen. Jeg tror aldri jeg ville tilgitt meg selv!

For kvinnekroppen er jo faktisk laget for å føde. Det er naturlig, og det er noe kvinner har gjort i tusenvis av år. Milliarder av kvinner har fødd barn uten smertelindring, og det har gått helt fint, så hvorfor skulle ikke jeg klare det samme?

Eller for å si det på en annen måte; hvorfor i alle dager skal jeg ligge i fødsel og nesten ikke kjenne at jeg har rier fordi kroppen min er dopet ned? Hva er greia med det? I mitt hode blir det litt det samme som å jukse. Det skal være vondt å føde. Man skal ikke være i stand til å ligge og le 30 minutter før barnet er ute. Det synes i hvertfall ikke jeg.

Men så mener jeg helt klart at epidural er et knallbra alternativ for de som har sinnsykt lange fødsler. I de tilfeller der jordmor anbefaler mor å få epidural fordi kroppen er ekstremt sliten. I de tilfellene synes jeg det er helt topp at mor endelig får hvile seg litt og samle sammen det siste hun har av krefter. De som derimot velger å få epidural fordi de ikke tørr å kjenne på smertene, det er de jeg ikke helt klarer å forstå.

Nå er det jo også sånn at epidural i mange tilfeller får fødselen til å stoppe litt opp. Riene avtar og fødselen varer mye lenger enn den kunne gjort. Selv ønsker jeg å kjenne hvilke signaler kroppen min sender meg. Jeg ønsker å samarbeide med kroppen min.

Ikke dope den ned.

Jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget her, eller hva som er konklusjonen - bortsett fra at jeg ønsker å klare meg uten epidural under fødselen, selvsagt. Men jeg har også lyst til å høre deres meninger om temaet. For målet mitt er absolutt ikke å tråkke noen på tærne, men kun fortelle mine meninger om hvorfor jeg ikke vil ha epidural under fødselen.

Jeg trodde ikke mine egne øyne!

  • 24.12.2016 kl. 14:23

For et par dager siden ringte det på døren, og litt etter da jeg gikk for å sjekke sto det en nydelig oppsats der, rett utenfor inngangsdøren. Helt alene, uten noen til å ta ære for denne flotte blomsten. Jeg skjønte ingenting, og trodde ikke mine egne øyne. Men etter å ha beundret denne nydelige saken i et par minutter tok jeg den med meg innenfor.

Kjæresten kom å spurte hvem den var fra. Jeg sa bare «jeg har ikke peiling, det står kun navnet mitt og adressen vår på lappen». Han ble like nysgjerrig som meg og vi pakket opp den nydelige innpakningen sammen. Da alt papiret var av fikk jeg øye på et kort likevel!

​                        «Ønsker dere en god jul og et godt nyttår. Hilsen morfar!»                        

Åh, jeg kjente tårene presse på mens jeg satt på gulvet og beundret blomsten og leste kortet om og om igjen. FOR en fin tanke! Og de som til og med er i Danmark nå i julen. Denne fine overraskelsen varmet virkelig hjertet mitt nå rett før jul!

Tusen hjertelig takk, morfar!

Du ville ikke si hvor du hadde vært

  • 15.12.2016 kl. 16:00

- To år -

I går feiret vi to års dagen vår. To år siden første kyss, første møte og første gang vi danset sammen. Akkurat to år! Tenk det. Tiden har gått uendelig fort samtidig som jeg føler at jeg har kjent deg i hele mitt liv.

Dagen startet med en lang morgen i sengen hvor vi bare lå og holdt rundt hverandre i en evighet. Etterpå var jeg med mormor ut for å handle litt, og da jeg kom tilbake var du borte. Jeg ringte deg, og spurte hvor du var. «Snart hjemme!» Svarte du, «5 minutter borte». Tankene begynte å spinne. Hvor i all verden har du vært mens jeg har vært ute? Siden du ikke ville si det over telefonen...

Men så tenkte jeg ikke noe mer over det. Ikke før du sto i yttergangen med en bukett rosa og røde roser i hendene. «Gratulerer med dagen, vennen» sa du samtidig som du smilte med hele ansiktet. Øynene dine glitret og det samme gjorde mine. «Jeg elsker deg», la du til ettersom jeg enda ikke hadde klart å få frem et eneste ord. Jeg la bare armene mine om halsen din, knyttet meg godt fast og gjengjeldte følelsen. Den varme, gode følelsen. Kjærlighet.

Når kvelden kom lagde jeg pinnekjøtt til oss, og så satte vi oss ved bordet for å tilbringe skikkelig kjærestetid sammen. Rosene du kjøpte til meg hadde jeg kuttet og satt i en sølvvase midt på bordet, sammen med levende lys og rykende varmt pinnekjøtt. Timene gikk og vi satt der, rett over hverandre, og mimret tilbake på alt vi har opplevd disse to siste årene - samtidig som vi spiste oss gode og mette. Ja, faktisk så mette at vi ikke klarte desserten.

Men det går helt fint, for vi har mange år å spise desserten på, elskling!

Jeg har gått opp 17 kilo på 24 uker!

  • 02.12.2016 kl. 19:00

- samme kjole, samme jente - kun 24 uker og 17 kilo som skiller bildene -

Jeg føler det er så tabu å snakke om de som går veldig mye opp i vekt i løpet av et svangerskap. Jeg kjenner på det selv også, den skammen og pinligheten over at jeg ikke klarer å holde en rolig og jevn vektoppgang, men heller legger på meg en kilo for hver gang jeg blunker! Etter å ha snakket med jordmor om dette har jeg riktignok fått opp øynene for at det ikke er noe flaut ved det overhodet. Selvsagt er det kjedelig, men det er ikke så mye å gjøre med det.

Jeg spiser sunt, koser meg i helgene og holder meg i bevegelse. Likevel har jeg gått opp 17 kilo på 24 uker - og det er helt greit! Mens noen sliter med å legge på seg i et svangerskap finnes det også dem som sliter med å bremse vektoppgangen (inkludert meg selv), og begge deler er like normalt. Når man er gravid går kroppen igjennom en hel haug med forandringer, og akkurat den vekten kan man i noen tilfeller bare glemme å kontrollere.

Jeg regner med at det også spiller inn at jeg drev med fitness rett før jeg ble gravid, og at jeg fikk ned 13 kilo de siste 7 månedene før svangerskapet. Nå er jeg tyngre enn jeg har vært noensinne, og jeg skal ikke legge skjul på at jeg føler meg svær. Men samtidig så vet jeg at lille i magen har det bra, og det er det som er det viktigste! Jeg kan jo alltids jobbe med kroppen og vekten min når fødselen er over - men akkurat nå er det ikke dét som skal være i fokus.

Jeg prøver å si til meg selv at det er helt greit å gå opp 17 kilo på 24 uker - samtidig som det er helt greit å gå opp 2 kilo eller 40 kilo i løpet av et helt svangerskap. Så lenge man spiser variert og sunt, koser seg i helgene og holder kroppen i bevegelse får badevekten bare vise det den viser.

Hvor mye la du på deg da du var gravid?

Gratulerer med farsdagen, kjære!

  • 13.11.2016 kl. 13:07

Tenk det, Christopher, din aller første farsdag! Ditt lille barn ligger fortsatt i magen min, og det er ikke født enda, men det er skapt. Han har sitt eget hjerte som slår, sine egne tanker og han tar sine egne valg angående når han ønsker å bevege seg. Med andre ord er han absolutt et eget menneske, selv om han skal leve inni meg en liten stund til. Når vi nærmet oss farsdagen så jeg derfor på det som en selvfølge å gi deg en liten oppmerksomhet.

For farskapet starter allerede i svangerskapet, og du har vært så flink til å innta din rolle i denne lille familien vår. Du viser en enorm kjærlighet og omsorg både for meg og vår lille sønn i magen. Du stiller opp for oss, og du viser at du kommer til å bli den aller beste pappaen for din ufødte sønn. 

Derfor var det ekstra godt å se hvor glad du ble, både for gavene du fikk i går kveld etter at klokken var passert midnatt, og for frokosten du fikk på sengen i dag morges. Du viser så stor takknemlighet over det du får at det er en glede å overraske deg med gaver! Og selv om lille D ikke fikk se hvor glad du ble er jeg sikker på at han både hørte det og følte det.

Gratulerer så masse med dagen, kjære! Og ikke minst, gratulerer så uendelig masse med dagen til min egen pappa også - du er fantastisk og jeg er veldig, veldig glad i deg. Tusen takk for at akkurat du er min pappa!

Et veldig viktig innlegg!

  • 07.10.2016 kl. 17:16

Jeg skal fortelle dere alt om hvordan første dag i ny jobb var altså, men først er jeg bare nødt til å rose han der mannen min!

Pappaen til vår ufødte sønn som jeg vet kommer til å gli inn i foreldrerollen som om han aldri før har gjort noe annet. Han jeg har kjøpt hus sammen med, og det går ikke et sekund uten at jeg gleder meg over akkurat dén tanken. Mannen som sto opp tidlig i dag morges selv om han hadde fri fra jobb, kun for å overraske meg med en go morgen yoghurt fra nærbutikken før jeg hadde min første dag i ny jobb.

Christopher. Han som alltid ser på meg med beundring i øynene. Han som selv etter å ha vært sammen med meg dag og natt i snart to år fremdeles gir meg komplimenter hver eneste dag. Mannen som selv etter denne lange tiden fremdeles liker å holde rundt meg når vi legger oss om kveldene, og som enda kysser meg god morgen hver eneste dag. Min kjære samboer som er verdens beste kjæreste og som jeg vet kommer til å bli verdens beste pappa!

Jeg synes det er veldig viktig at jeg tar meg tid til å gi deg litt ekstra ros og litt ekstra oppmerksomhet i ny og ne - du som alltid passer på at det er jeg som skal være i fokus. Du er viktig du også, vet du. 

Jeg er så uendelig glad for at det ble oss to, og jeg elsker deg over hele mitt hjerte!

Jeg har fått meg jobb!

  • 06.10.2016 kl. 21:54

Jeg har holdt dette hemmelig for dere i litt lang tid nå, men det har seg faktisk slik at for rundt 3-4 uker siden fikk jeg vite at jeg har fått meg jobb! Fast jobb som miljøarbeider i barnehage. Jeg er så spent på hvordan dette skal gå, og planen for tiden fremover er allerede lagt.

I førsteomgang skal jeg arbeide som vanlig barnehage assistent frem til nyttår. Da vil det bli tatt en vurdering om jeg er i god nok form til å fortsette en liten stund til eller om jeg skal gå av svangerskapspenger resten av svangerskapet. Ettersom det å jobbe i barnehage er en veldig tung jobb som gravid, med mye opp og ned på gulvet, løfting og leking var det sjefen som anbefalte at det var smartest å gjøre det slik.

Om jeg går av med svangerskapspenger etter nyttår vil jeg være i permisjon frem til fødsel og i mammaperm-perioden etter fødselen. Når jeg da kommer tilbake fra permisjon vil jeg start opplæringstiden som miljøarbeider. Dette er en opplæringsperiode på fem år, og jeg gleder meg i hjel til å starte! 

Ikke bare gleder jeg meg til miljøarbeiderperioden etter mammapermisjonen, men jeg gleder meg også veldig mye til tiden jeg har foran meg nå. Nå skal jeg bare bli kjent med barne og ikke minst de ansatte i barnehagen, deres rutiner og hvordan det er å jobbe i barnehage. 

Det føles som en enorm lettelse og endelig ha en fast jobb igjen, og jeg kunne ikke gledet meg mer over alt det kjekke som skjer nå for tiden! Jeg har barn på vei sammen med verdens fineste mann, vi har akkurat kjøpt oss hus og nå har jeg på toppen av det hele fått meg jobb - livet kan nesten ikke bli noe bedre enn det er nå!

Sydenturen som gikk til helvette!

  • 29.09.2016 kl. 22:27

Det er ikke ofte jeg kommer med klageinnlegg eller negative utblåsninger, men akkurat nå klarer jeg ikke å la være! Reisebyrået gotogate har nemlig gjort noe jeg absolutt ikke trodde var mulig. Så lite forståelse har jeg aldri opplevd i hele mitt liv.

Tidlig i mai i år bestilte jeg flybilletter til meg og min kjære. Vi skulle reise på en helt fantastisk opplevelsesferie til Sør Afrika, og nyte fjorten dager med majestetiske dyr, enestående natur og lange bilturer langs kysten av Afrika. Planen var at vi kun skulle booke flybilletter og deretter hotell litt etterhvert. Slik at vi kunne sove på flere forskjellige hoteller etterhvert som vi forflyttet oss østover i dette magiske landet. Vi skulle leie bil, kjøre rundt og gjøre akkurat det vi ville i to hele uker! 

Høres ikke det fantastisk ut?

Men så hendte det da. Det mest fantastiske som kunne skje! Akkurat i det vi var i ferd med å gi opp, etter over ett års prøving - jeg ble endelig gravid! Dette var kun én og en halv måned etter at ferien vår til Sør Afrika var bestilt. Etter å ha sjekket opp om det fremdeles var mulig å reise fant jeg ut at det ikke er anbefalt å reise til Afrika som gravid ettersom bakteriene der er veldig annerledes enn i her Norge, og dette kan være en fare for fosteret. I tillegg er jeg kommet alt for langt i graviditeten på avreisedato at legen ikke tillot meg å reise.

Jeg priset meg derfor lykkelig over at jeg hadde bestilt reisen med avbestillingsbeskyttelse! For man skulle jo tro at det var nok til å avbestille en reise. Jeg leste gjennom vilkårene og fant ut at jeg var nødt til å få legeerklæring for å benytte meg av avbestillingsbeskyttelsen. Det var greit nok - jeg tok bare med meg skjemaet på neste svangerskapskontroll, og legen min fylte det mer enn gjerne ut ettersom han mente det var viktig at jeg ikke kunne reise! 

Jeg sendte denne inn for rundt en uke siden, og her i kveld fikk jeg svar på mail. Svaret var på to knappe linjer og gikk ut på at avbestillingsbeskyttelsen ikke dekker graviditet..! Hva!? Jeg klødde meg i hodet samtidig som jeg kjente det bruse inni meg. Hvorfor i alle dager skal vi da betale mange hundre kroner for en avbestillingsbeskyttelse når vi likevel ikke får benytte oss av den?

Jeg har legeerklæring på at jeg ikke kan reise ettersom jeg er for langt på vei i graviditeten. Og dette er snakk om nesten et halvt år frem i tid. Likevel får jeg kun et svar på to linjer om at det ikke er nok? 13 000 kroner betalte vi for de flybillettene. 13 000 kroner rett ut vinduet. For på gotogate går det nemlig ikke an å endre navn på flybillettene - på samme måte som at det ikke går an å benytte seg av en avbestillingsbeskyttelse man allerede har betalt for - så jeg får med andre ord ikke solgt dem videre heller.

Herd of elephants in african savanna at sunset

Er det noen som har noen tips til hva vi kan gjøre nå? Det blir litt for dumt å kaste bort 13 000 kroner bare fordi vi ikke får benytte oss av avbestillingsbekreftelsen vår nå som jeg er blitt gravid. Er det bare jeg som synes dette er hull i hodet!? Det skal jo ikke være slik. 

Med vennlig hilsen ei rimelig irritert og frustrert frøken som aldri skal kjøpe flybilletter av gotogate igjen.

Personlige årsaker

  • 14.08.2016 kl. 22:53

Hei dere ♥ La meg bare få innrømme det, bloggingen har ikke vært helt på topp den siste måneden. Jeg merker det veldig godt selv, men har vel håpet at det ikke har vært like synlig for dere. Har likevel innsett at det er veldig tydelig nå. Spesielt når jeg ikke kommer med et eneste innlegg en hel dag, mens jeg kun har ett innlegg dagen etter. Ikke er innleggene særlig spennende heller.

Jeg synes i hvertfall ikke det selv. Derfor tenkte jeg at det var på tide dere fikk en forklaring. Grunnen til den dårlige bloggingen er nemlig ikke manglende blogglyst, det er kun av personlige årsaker at det har blitt sånn i det siste. Akkurat hva disse personlige årsakene er skal dere få vite nå til uken! Gleder meg så masse til det er overstått og jeg kan blogge som normalt igjen.

Frem til da håper jeg dere har tålmodighet og tilgir meg for dårlig skriving - denne perioden er snart over! Og tro meg, jeg gleder meg mer enn dere til dette er overstått og jeg kan gå tilbake som før suss og nuss i fra meg.

Lever jeg av bloggen?

  • 06.08.2016 kl. 19:28

Noen av dere har inni mellom kommet med spørsmål som hva jeg jobber med, om jeg lever av bloggen og hvordan jeg kan bo for meg selv når jeg ikke har jobb. Og nå tenkte jeg endelig at jeg kunne svare dere på dette! Det er nemlig litt inviklet og kanksje ikke slik dere ser for dere. For ja, samboer jobber på Egon, men det har frem til nå vært veldig varriert hvor mye han jobbe fra måned til måned. Derfor spiller også lønnen min en stor rolle.

For det første; nei, jeg lever ikke kun av bloggen. Jeg tjener noen ekstra tusenlapper på den i måneden, men ikke nok til at jeg kunne levd av det alene. Ikke enda i hvertfall. Men det er definitivt en veldig kjekk ekstrainntekt, spesielt fordi jeg kun ser på dette som en hobby - og at jeg koser meg med å ta bilder og skrive til dere hver dag, og defintivt ville gjort det gratis også. Det var jo tross alt det jeg gjorde de første årene.

Også har jeg Forever Living som også er en veldig kjekk ekstrainntekt. Denne er litt mer varriert enn blogginntekten min ettersom den påvirkes veldig av hvor mye jeg jobber med Forever hver måned. Noe som er veldig rettferdig! Noen ganger kan jeg tjene veldig mye, mens andre måneder står det ikke ei eneste krone på lønnslippen. Men det er også greit, for jeg vet at om jeg vil tjene mer på det må jeg bare jobbe mer med det.

Helt til slutt får jeg også litt hjelp fra nav. Dere som har lest bloggen min en god stund vet at jeg har sosial angst. Har ikke blogget så masse om dette i det siste, men jeg jobber likevel med meg selv hver eneste dag. Dette førte til at jeg ble sykemeldt i mai i fjor, og var 80-100 % sykemeldt helt til mai i år. Da gikk jeg over til noe som kalles arbeidsavklaringpenger.

- før jeg ble sykemeldt jobbet jeg i posten i et halvt år -

Dette betyr at jeg er på bedringens vei, og veldig klar for å komme meg ut i arbeidslivet igjen. Den 17.august skal jeg på mitt første møte. Der skal jeg snakke med veilederen min om hvor jeg ønsker å prøve meg og hva jeg kanskje kunne tenkt meg å jobbe med. Den neste tiden skal jeg nemlig prøve ut mange forskjellige yrker (slik jeg gjorde med hjemmetjenesten i vår, om noen av dere husker det?). På den måten får jeg prøvd meg litt i arbeidslivet igjen, samtidig som jeg finner ut hva jeg vil jobbe med resten av livet mitt.

Jeg gleder meg veldig til dette ettersom jeg føler at jeg gjør mer for pengene jeg får av nav. For det er nav som skal betale lønnen min selv om jeg hopper fra en bedrift til en annen. Det å være for syk til å jobbe har jeg vært en liten stund nå, og det er helt greit, men jeg har møtt mange skeptiske mennesker i denne perioden. Mennesker som mener jeg er lat. Ikke syk. Derfor føles det veldig godt å endelig være klar for å komme tilbake til arbeidslivet igjen! Nå tror jeg ikke at skeptikerne kommer til å se på meg på samme måte lenger. Håper i hvertfall ikke at de gjør det. For jeg gjør og prøver så godt jeg kan!

Det har jeg alltid gjort.

I kveld tenner vi lys!

  • 22.07.2016 kl. 20:30

Jeg husker det enda som om det var i går, 22. juli 2011. Datoen som har brent seg fast i hvert eneste menneske her i vårt lille land. Jeg befant meg i Kroatia på den tiden. 16 år gammel var jeg. Jeg gikk en liten runde på campingplassen vår sammen med en annen person, mon tro om ikke det var lillesøster. Eller kanskje mormor? Uansett, vi gikk forbi noen andre nordmenn som også hadde valgt å parkere bobilen sin på denne vakre campingen som lå helt ned til stranden i dette flotte landet. 

De kjente oss igjen i det vi gikk forbi, og de kom stormende ut av bobilen og sa med hysteriske stemmer at det hadde vært bombing i Regjeringskvartalet. Til tross for at jeg var 16 år skjønte jeg ikke så mye av det. Jeg visste faktisk ikke at de mente i Norge engang. Så uvirkelig var det. Men med tanke på hvor forskrekket de var skjønte jeg at det var alvorlig.

Smoke billows from a building at the site of a powerful explosion that rocked central Oslo July 22, 2011. A huge explosion damaged government buildings in central Oslo on Friday including Prime Minister Jens Stoltenberg's office, injuring several people, a Reuters witness said. The blast blew out most windows on the 17-storey building housing Stoltenberg's office, as well as nearby ministries including the oil ministry, which was on fire. REUTERS/Per Thrana (NORWAY - Tags: CIVIL UNREST CRIME LAW POLITICS)

Paret som nettopp hadde informert oss om det grusommet som hadde skjedd ble med oss bort til resten av familien som nøt solen uvitende om hva som hente hjemme i landet vårt. Resten av den dagen satt vi klistret foran den lille tv-en i bobilen alle sammen. Og terrorangrepet utviklet seg til skyting av ungdommer, og dødstallet på skjermen bare steg og steg. Vi tørket tårer og snufset om hverandre. Ingen sa noenting. Vi bare fulgte med på det som skjedde på nyhetene og sendte alle våre gode tanker til de der hjemme.

At noe slikt som det kunne skje i Norge, eller i hvilket som helst annet land for den del, viser bare hvor mye ondskap det finnes her i verden. I dag tenner Christopher og jeg lys for de som døde under terrorangrepet. Vi tenner lys for de som enda er redde når de går ut døren etter å ha opplevd dette på nært hold. Vi tenner lys for de som vitnet sine venninner og kamerater bli skutt ved siden av dem. Og vi tenner lys for de etterlatte. De som mistet en datter, en sønn, en mor, far, en venn eller bekjent denne dagen for fem år siden. 

Måtte dere hvile i fred.

3 spesielle ting med forholdet vårt!

  • 19.07.2016 kl. 12:49

Bildet under her beskriver forholdet vårt så utrolig godt! Lekent, uhøytidelig, gøy og fantastisk. Tusen takk for at du er like barnslig og glad i å finne kjekke ting som jeg er. Det som likevel gjør forholdet vårt perfekt er at vi kan slappe av i hverandres armer med en god film på skjermen når kvelden kommer.

 

♥ Vi krangler så og si aldri. Om vi likevel en sjelden gang starter en krangel tar det ikke mange minuttene før vi bryter ut i latterkrampe. Bare av å se på hverandre eller av å tenke på hvor latterlig det vi diskuterer egentlig er. I starten av forholdet, det vil si det første halve året, var egentlig den tiden vi kranglet mest - men så har det bare gitt seg, og vi har vokst mer og mer sammen.

♥ Vi kan være oss selv. Altså, det sier seg litt selv. Når vi kan stå - enten i undertøy, eller også gjerne kliss nakne - midt i stuen om kvelden å synge for full hals samtidig som vi danser noe som minner mer om et epilepsianfall. Da har vi ikke akkurat så mange grenser oss i mellom. Jeg har aldri vært så komfortabel rundt ett annet menneske noen gang som jeg er med Christopher. Og akkurat det ELSKER jeg.

♥ Vi snakker om fremtiden. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt om andre par som synes det er kleint eller på ein måte "tabu" å skulle snakke om fremtiden sammen. Vi ser det for eksempel på film hele tiden! Og skulle en av partene likevel ta opp et slikt emne reagerer den andre parten med å bli skremt bort, eller bare lukket. Det er absolutt ikke tilfellet i vårt forhold, noe jeg er kjempe glad for!

Vi snakker nemlig både om hvordan bryllupet vårt skal være, hva vi ønsker å kalle barna våre, hvem som skal bli gudforeldre, og hvordan vi skal bo når vi blir pensjonister sammen! Listen er lang over hvilke samtaleemner vi har hatt.

Nevn gjerne en ting og to om hva som er spesielt med ditt forhold! Eller om du er singel, hvordan du ønsker at ditt fremtidige forhold skal være.

Når angsten tar kontroll over fornuften!

  • 17.06.2016 kl. 22:33

Jeg og min kjære satt hjemme, han i bukse og genser mens jeg allerede hadde hoppet i pysjamasen, til tross for at klokken bare var 20:00 på en fredagskveld. Vi fikk plutselig en forespørsel av en felles kompis om å kjøre han til en fest, noe vi selvsagt gjorde med glede. Ettersom dette er en ganske nær kompis brydde jeg meg ikke med å skifte klær.

Jeg gikk derfor de 50 meterne ned til parkeringsplassen i en utvasket t-skjorte og en superkort og tynn shorts med sebra mønster på. Ikke særlig delikat med andre ord. Men det var ikke der problemet var, for selv om vi bor midt i sentrum var det ingen mennesker i nærheten, og jeg kom meg helt ned til bilen uten å bli sett. Problemet oppsto da vi kom hjem igjen.

Fire ungdommer, to jenter og to gutter, sto festkledde og pratet i gaten rett utenfor inngangsdøren vår. Med andre ord måtte vi gå forbi dem for å komme oss fra bilen og inn i leiligheten. Jeg kjente med det samme at angsten kom snikende, og før jeg fikk tid til å blunke visste jeg at jeg ikke kom til å klare å passere dem - i hvertfall ikke med de klærne jeg hadde på meg.

Jeg fortalte derfor kjæresten at jeg var nødt til å vente i bilen til de var gått. Etter rundt fem minutter beklaget Christopher seg og sa at han var nødt til å gå på do. Jeg svarte at det gikk helt fint, jeg kunne komme etterpå. Han gikk. Jeg ble igjen i bilen. Jeg kikket hele tiden ut av vinduet mot der menneskene sto. Jeg så ikke alle fra den vinkelen jeg hadde parkert, men jeg så et par av dem. Jeg ventet. Og ventet.

Plutselig kom 4-5 jenter til løpene mot de andre. De stilte seg også rett foran inngangsdøren. Søren heller! Nå klarer jeg det hvertfall ikke. Men da det kom enda flere folk, og det samlet seg en stor gjeng med 20-30 ungdommer, mest jenter, utenfor inngangsdøren vår. DA var jeg på nippet til å begynne å grine. Jeg sendte en SMS til kjæresten om at det nå var kommet kjempe mange, samtidig som jeg ble mer og mer tungpustet.

Etterhvert snek også panikken seg innpå. For hva i alle dager skulle jeg gjøre om de ikke gikk!? Jeg kunne ikke bli sittende i bilen resten av kvelden. Jeg funderte i om jeg skulle prøve å klatre opp til terrassen på baksiden av huset, men konstaterte med at det var for høyt. Tiden gikk og jeg fikk mer og mer panikk.

Helt til kjæresten min plutselig rundet hjørnet og kom tilbake til bilen. Han hadde med seg en joggebukse til meg! Snillingen som vet akkurat hvordan han kan hjelpe meg. Jeg skiftet i bilen. Men etter å ha sittet der helt alene med mine egne tanker hadde angsten på innsiden virkelig bygget seg godt opp. Jeg hadde overbevist meg selv for lenge siden om at disse menneskene som sto utenfor døren min var farlige. At de kom til å slenge ekle kommentarer etter meg når jeg gikk forbi, eller at de i hvertfall tenkte disse stygge tingene om meg. Det var jeg helt sikker på.

Jeg ser nå i ettertid, klart og tydelig, at de selvfølgelig ikke brydde seg en dritt om at Christopher og jeg gikk forbi dem. Men der og da var det angsten som kontrollerte meg. Og da var det de tankene og de fryktene som for gjennom hodet mitt. Synd at en sykdom kan få fornuften til å forsvinne. Innerst inne vet jeg jo at de ungdommene ikke var farlige, men angsten min forteller meg noe annet, og ber meg derfor om å holde meg vekke fra dem. Gjemme meg i bilen istedet.

Trist at det skal være slik egentlig. Men om noen av dere som leser dette kjenner dere igjen vil jeg bare fortelle dere at dere ikke er alene! Dere er ikke unormale. Dette er bare hendelser som ikke blir snakket like mye om. Det er tabu. Derfor håper jeg min lille hverdagshistorie vil hjelpe deg å skjønne at du ikke er mindre verdt selv om du blir redd for ting, mennesker, områder eller hendelser som "alle andre" ser på som null problem!

Tanker, formen og følelser!

  • 16.06.2016 kl. 20:45

Advarsel: dette er et klageinnlegg!

Halsen er sår. Hodet føles helt tett. Jeg hører nesten ingenting. Skulle nesten tro at hjernen min eser ut og tetter alle utganger. For nesen er også tett. For ikke å snakke om at øynene svir. Kanskje jeg blir smartere. At det er derfor hjernen plutselig bestemte seg for å vokse.

Nei. Det er nok bare god, gammeldags forkjølelse på gang. Halsen var hakket bedre da jeg våknet i dag morges da. Har ikke hostet like mye. Får håpe det blir enda bedre i løpet av dagen. Det siste jeg vil er å ligge syk nede i Hellas (om vi skulle være så heldige å komme oss dit, vel og merke!). 

Nå fikk jeg klaget litt i fra meg. Det var godt! Men kanskje ikke like gøy for dere. Derfor velger jeg å avslutte dette innlegget med et positivt bilde. Et bilde jeg tok for et par uker siden. Da formen var mye bedre. Håper det bildet smitter over på dere, og ikke teksten her!

Ønsker dere en riktig fin torsdagskveld videre!

You are my king!

  • 08.06.2016 kl. 18:06

Å få våkne ved siden av deg hver eneste dag, det er en drøm som har gått i oppfyllelse. Det at jeg ser rett inn i ansiktet ditt når jeg åpner øynene om om morgenen, eller at jeg kjenner armen din trygt rundt meg om jeg våkner av et mareritt midt på natten - gjør meg så lykkelig. Tanken på at vi har vår egen leilighet nå, og at vi har bodd sammen i litt over to måneder allerede føles uvirkelig.

Det er nesten så jeg går rundt i frykt for å våkne opp hver eneste dag. For dette her er for godt til å være sant. Det er akkurat som en drøm! Drømmesituasjon. Drømmeliv. Sammen med min drømmemann. Deg!

I dag, 8.juni, er det ett år og fem måneder siden vi ble sammen, og det at tiden har gått så utrolig fort er utrolig rart å tenke på. Men på samme tid har vi opplevd ekstremt masse sammen - både på godt og vondt - og jeg føler du har vært en del av meg i hele mitt liv. Du er liksom den biten som alltid har manglet, og da vi endelig ble ett viste jeg med en gang at det kommer til å bli oss.

You are my king. I am your queen.

♥ I LOVE YOU, ALWAYS AND FOREVER ♥

Alle dager er ikke like enkle!

  • 02.06.2016 kl. 22:25

Noe jeg bestemte meg for i det øyeblikket jeg valgte å blogge om fitnessreisen var at jeg ikke bare skulle skrive om alt så positivt som overhodet mulig. Jeg skulle ikke la være å dele de negative erfaringene mine og de litt tyngre dagene. Med andre ord, de dagene som disse...

Fordi de 2-3 siste dagene har jeg ikke hatt et snev av energi. Jeg har sovet ekstremt mye! Nå snakker vi rundt tolv timer hver eneste natt, og likevel er jeg utrolig trøtt og sovner opp til flere ganger i løpet av dagen. Om dette kommer av at kroppen trenger en liten pause fra treningen eller om det er noe helt annet. Det vet jeg ikke.

Det eneste jeg vet er at jeg ikke gir meg av den grunn. Jeg tar det litt roligere på trening nå om dagen, men fullfører likevel alle øktene. Når jeg skal til Hellas om to uker derimot, da skal jeg ta det mer med ro. Da skal kroppen få hente seg skikkelig inn og jeg skal ha litt færre treningsøkter, og heller bare bevege meg mye i løpet av dagen. 

Nå ser jeg veldig frem til den ferien. For den trenger jeg sårt. Akkurat nå.

Bildet i dette innlegget er fra gårsdagens treningsøkt sammen med lillesøster.

 

Jeg kan ikke tro at jeg lot det gå så langt!

  • 11.05.2016 kl. 21:54

- Jeg angrer på at jeg publiserte disse bildene på bloggen! -

 

I formiddag bladde jeg meg tilbake til bildene jeg har lagret her på macen min, og da kom jeg over en god del bilder jeg ikke kan tro at jeg faktisk har publisert på bloggen. Jeg blir så flau over meg selv, og flau over at jeg ikke klarte å se den gang at jeg hadde lagt ufattelig masse på meg. Jeg blir rett og slett flau over at jeg lot det gå så langt.

15 kilo la jeg på meg. På ett år. 

Når man ser på disse bildene her er det enkelt å se at jeg allerede har blitt kvitt 12 av dem. Men hallo, det er ingen tvil om at det er mye enklere å legge på seg enn å kvitte seg med kiloene etterpå. Det har vært tøft så langt, og tøffere kommer det utvilsomt til å bli.

På en måte blir jeg, som jeg nevnte over her, flau av å se på disse bildene. Men samtidig ser jeg ei jente som gir litt F i alt som heter trening og sunn mat. Lever livet til det fulle. Og på en eller annen måte har et snev av selvtillit. For jeg kunne vel ikke gått kledd sånn her om jeg ikke var selvsikker? Eller...?

Vel, sannheten er at jeg ikke så hvor mye jeg hadde lagt på meg den gang. Jeg fortsatte å gå i de samme klærne. Jeg endret ikke væremåte eller stil, jeg var meg selv. Helt til jeg så tilbake på gamle bilder. Det var da jeg så at jeg faktisk hatt lagt ekstremt masse på meg på veldig kort tid.

Når det er sagt har jeg det utrolig mye bedre nå. Jeg har så mye mer energi når jeg trener, og ikke minst spiser sunt! Jeg smiler også mye mer ettersom jeg føler meg komfortabel i kroppen min. Jeg føler meg bra. Og fin. Faktisk!

Man kan vel egentlig si at jeg er lykkelig. Akkurat her og nå. Lykkeligere enn jeg noen gang har vært. Tror jeg.

Lykkelig.

Jeg er fornøyd med kroppen min!

  • 10.05.2016 kl. 14:10

Jepp, nå sier jeg det. For det må være lov å innrømme at man er fornøyd med kroppen sin. Jeg føler meg ikke lenger utilpass foran speilet, i tettsittende klær eller naken for kjæresten. Jeg føler meg bra! For første gang på lenge - om ikke for første gang noensinne. Slik som dette, i treningstights og sportsbh har jeg løpt rundt i hele dag, med unntak av da jeg var på trening og hadde en singlet over. Og det føles bra!

For vet dere hva, jeg merker så store forskjeller på kroppen min allerede, og det er helt utrolig hvor mye det gjør med selvfølelsen. Jeg føler meg bra! Det gir så ekstremt masse motivasjon for treningen videre, og jeg gleder meg til å bli enda fitere, enda mer muskuløs og få enda lavere fettprosent. Janteloven er ikke-eksisterende i mitt hodet, for er man fornøyd med seg selv burde man få lov til å si det høyt uten å bli sett på som selvgod eller bli rakket ned på!

Når jeg først snakker om å være fornøyd med meg selv kan jeg jo like gjerne fortelle dere at jeg er strålende fornøyd med denne tightsen også. Som dukket opp i postkassen min her en dagen. Jeg har den i både rosa og oransj nå, og jeg elsker hvor fint den sitter på kroppen - og ikke minst de rosa detaljene! Tightsen kan du kjøpe her om du ønsker, der finner du også flere bilder og farger (den finnes blant annet i blå, oransj og grå i tillegg til rosa).

Helt ærlig, er du fornøyd med kroppen din? Eventuelt, synes du det er ukomfortabelt å innrømme det? Det burde ikke være det!

// innlegget inneholder annonselenker

Me & You, Darling.

  • 04.05.2016 kl. 12:56

Me & You, Darling. Me & You.

Det er egentlig helt sinnsykt rart hvor lite kontakt vi har hatt med hverandre det siste året. Vi som fant på ting sammen daglig tidligere. Vi som lekte sammen dagen lang. Og som snek oss inn på rommene til hverandre bare for å sove sammen i skoledagene også. Vi som hadde planene klare; vi skulle flytte ut sammen. Vi skulle reise til Sverige sammen. Vi skulle gjøre alt sammen.

Det siste året har vi vært med hverandre så utrolig lite. Jeg er redd for at vi skal miste det sterke og gode båndet vi har. Det som bare vi to har. Det som ingen andre forstår. Men likevel så er det som om vi aldri har gjort noe annet enn å holde hverandre i hendene med engang vi ser hverandre igjen. 

Som da vi var i Bergen for noen uker siden. Vi hadde det så gøy! Og jeg har ikke ledd så masse på aldri så lenge. Vi koste oss gløgg ihjel, og det var akkurat slik det var når vi var små. For selv om vi ikke leker sammen lenger, selv om det kan gå både en uke og to mellom gangene vi ser hverandre - så vet vi likevel hvor vi har hverandre.

Vi er begge opptatt med hver våre ting. Du har skolen, trening og venner. Mens jeg på min side har bloggen, Christopher og dette fitnessprosjektet mitt. Nå bor vi ikke sammen engang, så det sier seg selv at man forandrer seg. Vi blir voksne, Marthe. Jeg og du. Om noen år har vi hver vår familie i hvert vårt hus, og kanskje vi ikke ser hverandre mer enn i selskaper. 

Poenget mitt er likevel at uansett hvor ofte vi ser hverandre og hvor ofte vi finner på ting sammen. Uansett hvor voksne vi blir og hvor lite tid vi har, så er jeg et lite barn med engang jeg er med deg igjen. Du får meg til å glemme virkeligheten, du får meg til å glemme alle bekymringer. Jeg har det bare gøy. Det er det eneste som er mulig når jeg er med deg - å smile og ha det gøy.

Da er livet plutselig ikke så seriøst likevel. For jeg kan jo være et barn igjen, bare jeg ringer deg.

♥ ♥ ♥

Our little love story!

  • 22.04.2016 kl. 17:25

Vi startet opp som to single og glade ungdommer, dansende på dansegulvet på byens beste utested for de under 20 år. Vi falt fort for hverandre, og i dagene som fulgte var vi med hverandre så og si hele tiden. Vi ble bedre kjent med hverandre, og mer og mer glad i hverandre for hver eneste dag som gikk.

Sommeren et halvt år etterpå reiste vi på vår første tur sammen, en harrytur til Sverige. Med pizzabilen som vårt eneste hus de to ukene vi tilbrakte på andre siden av grensen. Vi sov, spiste og kjørte i bilen - og hadde egentlig en helt utrolig sommer. Enda bedre ble den da vi fant ut jeg var gravid - og at vi sammen skulle bli foreldre til et lite barn. 

Dessverre valgte spiren å slippe taket, noe som gjorde at vi hadde mange tunge og utfordrende måneder foran oss. Heldigvis kom vi oss igjennom det, og forholdet ble bare sterkere. Etter ett år som kjærester kjente vi hverandre veldig godt, hadde hatt gode og dårlige perioder - men alt i alt hadde vi aldri elsket et menneske så høyt som vi elsket hverandre.

En måned etterpå reiste vi spontant på vår første sydentur. Fire timer etter at turen var bestilt begynte vi å kjøre mot flyplassen. Vi hadde det veldig gøy i Gran Canaria i ei uke, og nok en gang opplevde vi masse nytt. Vi dro både på utflukter og shoppingturer. Når vi kom hjem til virkeligheten igjen var vi mange gode minner rikere. 

Nå har det gått ett år og litt over fire måneder siden vi møtte hverandre for første gang på dansegulvet den kvelden i desember, og her sitter vi med vår egen leilighet, masse gode minner, en sydentur som er bestilt til sommeren og planene for fremtiden klar. Jeg tror vi har mange gode år i vente, men uansett hva som skjer vil jeg du skal vite én ting.

Uansett hva som skjer med oss i fremtiden, vil jeg du skal vite at hver dag vi er sammen er den beste dagen i mitt liv. Jeg føler meg som verdens heldigste som får lov til å kalle deg min, og jeg vil du skal vite at jeg alltid vil være din.

Jeg vil alltid elske deg.

Sanking av samboerpoeng!

  • 06.04.2016 kl. 20:10

Ettersom jeg prøver å benytte meg av hver eneste mulighet hvor jeg klarer å bruke ordet "samboer", er det kanskje ikke så overraskende at akkurat dét ordet dukket opp i overskriften også? Vel, det har seg nemlig slik at forholdet til meg og Christopher er minst like fantastisk som det var før vi flyttet sammen - egentlig vil jeg si at det er hakket bedre nå også. Kanskje fordi vi har vårt eget sted og slipper å tråkke oppi alle andre hele tiden? Det er noe med det å få seg noe eget, rolig og privat også. I hvertfall når vi begynner å bli såpass voksne. 

Etter at vi flyttet ut har jeg derfor prøvd å være en så god samboer (se, der klarte jeg det igjen!) som jeg bare kan. Og i dag betydde det å diske opp med hjemmelaget hamburger og stekte potetstrimler til min kjære. Han var unormalt sliten da han kom hjem i fra skolen i dag, og da kan jeg tenke meg det var ekstra godt at jeg hadde brukt så lang tid på middagen hans! Han ble i hvertfall kjempe glad.

Jeg synes det er litt viktig å være snill med hverandre på denne måten i blant. Å gjøre det lille ekstra som å plutselig diske opp med full 3-retters, hjemmelaget middag, kjøpe blomster, rydde leiligheten uten å få beskjed om det eller slik andre småting som du vet at partneren kommer til å sette pris på. Det er det som holder liv i forholdet! Heldigvis er både kjæresten og jeg flinke til å overraske hverandre med slike små gleder hele tiden. Jeg tror det er noe av grunnen til at vi har det så bra sammen som vi har.

Vi er snille mot hverandre, rett og slett.

Vi har fått oss leilighet!

  • 01.04.2016 kl. 20:08

Ja, dere! Nå skal vi endelig flytte ut sammen. Vi skal bli samboere! Jippi!!!

Avgjørelsen ble faktisk tatt ganske spontant nå i ettermiddag. Men på den andre siden så har vi snakket om å flytte ut i ett års tid nå, så det er vel på tide at vi faktisk fant den rette. Den manglende bloggingen så langt i dag er også på grunn av denne leiligheten som vi har pratet om, planlagt og gjort vårt aller første innkjøp til. En postkasse!

Nå i kveld skal vi bort å planlegge enda mer, vaske litt og kanskje begynne å male. Vi får se hvor langt vi kommer. Det eneste som er helt sikkert er at jeg gleder meg i hjel til å flytte inn - og ikke minst vise den til dere! Den er så stor. Alt ligger i samme etasje, og den er hele 150 kvadratmeter stor. Vi er begge strålende fornøyde og gleder oss i massevis til ukene vi har i vente!

Endelig skal vi få vårt eget sted!

Følelser - et upublisert innlegg

  • 22.03.2016 kl. 21:04

Jeg kunne brukt så mange ord, nesten knust tastaturet. Det er så mye jeg vil ha ut, men så vet jeg at jeg tenker helt annerledes i morgen. Av og til er det farlig å uttrykke følelsene sine, for de snur like fort. Jeg har lyst til å dele så mye med dere, men jeg er også veldig redd for at dere skal dømme meg og ikke forstå. Men jeg har også en stemme, og jeg vil også bli hørt. Kan jeg stole på dere? Kan jeg stole på at verden ikke vil tråkke på meg.. Jeg skal sove på det!

... og så la jeg meg. Morgenen etter tenkte jeg - som jeg forutså - i helt andre baner. 


Husk det,

Alt er ikke like alltid like mørkt som det virker der og da. Sov på det. Så kan jeg nesten garantere deg at du tenker i andre baner morgenen etter. Masse gode tanker fra meg til dere. Så håper jeg at absolutt alle dere får en bra påske ♥

Grunnen til fraværet på bloggen

  • 14.03.2016 kl. 21:49

Har dere hatt en fin start på uken? Selv hadde jeg en veldig tung start på uken. Planen var morgencardio klokken fem, men ettersom jeg ikke klarte å sovne før nærmere halv tolv i går kveld valgte jeg heller å utsette kardioen til kveldstid. Jeg sov dermed i nesten to timer til før jeg kravlet meg ut av sengen for å dra på jobb.

Timene i hjemmetjenesten gikk rimelig fort og jeg koste meg masse, men jeg var likevel trøtt og sliten hele dagen. Like etter jobb hadde jeg time hos legen, deretter middagsbesøk, kino og nå sitter jeg fremdeles like trøtt i godstolen min på soverommet. Jeg er utslitt og aner ikke hvorfor, men jeg regner med at kroppen hadde godt av å ha en treningsfri dag i dag. Selv om det føles veldig uvant.

Håper derfor dere tilgir fraværet her i dag, så lover jeg å komme sterkere tilbake i morgen! ♥

Jeg er redd for at jeg ikke skal få det til

  • 04.03.2016 kl. 23:38

Fitness. Det høres så seriøst ut. Det ser seriøst ut! Å stå på scenen uten antydning til fett på kroppen og en muskelmasse det ligger utrolig lang tid med hard jobbing bak - det er seriøst!

Noen ganger tikker tankene inn. Hva i alle dager er det jeg har begitt meg ut på? Hvordan og hvorfor har jeg tro på at dette skal gå bra. Selvfølelsen min skremmer meg litt oppe i alt dette. Jeg har troen på meg selv, men på samme tid føler jeg meg ikke bra nok. Fordi jeg er fortsatt såpass ny i "gamet", og føler at jeg kommer til å se latterlig dårlig trent ut ved siden av de andre jentene. Jeg er redd for at jeg kommer til å virke som en wannabe ved siden av de som faktisk får dette til. Det føles som at jeg prøver å være noe jeg ikke er fordi dette enda er så nytt for meg.

Jeg er redd for at jeg sammenligner meg for mye med andre jenter. De som har drevet med dette i årevis, bygget og bygget. Jeg er redd for at det ikke kommer til å være mer igjen av meg etter at alt fettet er borte. Jeg er redd for at jeg kommer til å se ut som en innskrumpet drue. En rosin. Uten muskler i det hele tatt. For jeg kan faktisk ikke vite hvor mye muskelmasse jeg har før fettet er borte og scenen bare er noen uker unna.

Jeg tror jo at jeg kan få dette til. Ellers hadde det vært helt bortkastet å fortsette å prøve. Men på samme tid er jeg redd for at jeg kommer til å bli skuffet over meg selv når jeg finner ut hvordan jeg ser ut under dette ekstra laget. Jeg er redd for at jeg ikke har bygget nok muskler. Det er vel egentlig det jeg er mest redd for. Det er en veldig skremmende tanke, og enda mer skremmende er det at denne tanken kommer til å følge meg helt frem til jeg ser resultatet over et halvt år frem i tid - og enten blir stolt eller skuffet.

Men samtidig så tenker jeg. Se hvor langt du er kommet da for pokker! Se hvor mye hardt arbeid du har lagt bak deg! Og hvor mange timer du har tilbrakt på treningsstudioet for å stå på denne scenen. Det er så rart, for til tider føler jeg meg så forvirret og ubesluttsom. Det ene sekundet har jeg all tro i hele verden på at jeg kommer til å skinne på den scenen og gjøre mitt aller, aller beste, men det andre sekundet kan jeg tenke at jeg kommer til å se ut som en tabbe der oppe.

Heldigvis har jeg noen gode og støttende treningsvenninner som enten har deltatt i slike konkurranser tidligere, eller er i samme sko som meg. En fantastisk familie og en forståelsesfull kjæreste rundt meg som jeg snakker med i disse stunder som får meg tilbake på riktige tanker. "Dette klarer du!" For ikke å snakke om coachen min som viser så godt at han har troen på meg, og støtter meg fullt opp - og jeg stoler på at han vet hva han snakker om, og at jeg derfor kommer til å få det til.

Til syvende og sist så tenker jeg alltid at... jeg er bra nok! Så lenge jeg fortsetter å spise riktig og trene hardt så får jeg resultatene jeg ønsker. Jeg må bare ikke gi opp. Jeg må ha tro på meg selv, og under alle de tvilende tankene finnes det ei selvsikker jente som er sikker på at hun kommer til å klare alt hun begir seg ut på. Også fitness. Uansett hvor seriøst og tøft det hele virker.

Takk for at dere motiverer meg så masse, og at dere tar dere tid til å lese alle disse tankene mine

I love you so much it hurts ♡

  • 28.02.2016 kl. 11:00

442 dager har gått. Eller skal vi si 10 608 timer? Kanskje bare ett år, to måneder og fjorten dager? Uansett, så begynner det å bli en stund. Likevel føler jeg at jeg møtte deg i går. Vi har ufattelig mange fine, morsomme, triste, vakre, farlige og gode minner - men jeg føler fremdeles at du akkurat kom inn i livet mitt. Men på samme tid føles det som jeg har kjent deg hele livet, og at ingen kjenner meg bedre enn du gjør. Hva kaller man et slikt kaos av følelser? Det kalles kjærlighet.

Jeg håper vår kjærlighet bare fortsetter og blomstre med tiden, og at vi en dag ligger på gamlehjemmet med flettede hender i hver vår seng. Der kan vi ligge og mimre. Vi kan mimre tilbake på all tiden vi har hatt sammen, alle årene vi har lært hverandre bedre å kjenne. Alt vi har opplevd! Jeg håper vi opplever det en dag, elskling. Men før den tid vil jeg bare leve. Sammen med deg 

Den beste medisinen mot angsten!

  • 25.02.2016 kl. 22:44

Nå har jeg hatt dokumentert sosial angst i fire år. På denne tiden har jeg rukket å bli kjent med min egen kropp, min egen mentale helse, hvor mye jeg tåler i de forskjellige sammenhengene og ikke minst hva som hjelper mot angsten. Derfor tenkte jeg at jeg kunne fortelle dere litt om hva som hjelper for meg. Men husk at det samme nødvendigvis ikke trenger å hjelpe for deg. Alle må finne sin egen "medisin".

Jeg skal være helt ærlig med dere å si at jeg aldri har hatt det så bra som jeg har hatt det de siste månedene. Men så har jeg aldri hatt det så vondt (sett bort i fra da jeg gikk på skolen) som jeg hadde i sommer og i de første høstmånedene i fjor. Det tok litt tid før jeg så sammenhengen, men har nå skjønt at dersom jeg trener masse og holder meg i fysisk aktivitet - så føler jeg meg så uendelig mye bedre. Akkurat nå kan jeg faktisk ikke huske sist jeg hadde et angstanfall. For det er så lenge siden! 

Kjæresten sa til meg for noen uker siden at han kunne se på meg at jeg hadde det mye bedre nå. At jeg var mye tryggere og sikrere på meg selv - i hvertfall i forhold til hva jeg var i sommer. "Da var du så langt nede at jeg var redd for å si noe feil til deg, i frykt for at du skulle begynne å grine". Og da gikk det opp for meg at, ja, han har faktisk helt rett. Jeg har det mye bedre nå. Nå som jeg har begynt å trene igjen.

For det kan jeg faktisk skrive under på at er den aller beste medisinen mot angsten min. Når jeg har det som verst har jeg mest lyst til å bare grave meg ned i sengen og bli under dyna hele dagen. Men dersom jeg klarer å komme meg på trening i stede kan jeg være sikker på at den mentale helsen brått blir bedre. Når jeg trener daglig slik jeg gjør nå så er jeg nesten angstfri. Tro det eller ei! Det føles i hvertfall ufattelig befriende og deilig, og jeg anbefaler dere som sliter med det samme å prøve ut denne "medisinen".

Det trenger forresten ikke å være akkurat trening. Men at du gjør noe du trives med, noe du liker, noe som gjør at du føler deg hjemme men samtidig får utfordret deg litt. Slik som meg og treningen. Jeg elsker å trene, og jeg føler meg hjemme på treningsstudioet. Å kjenne svetten renne er en av de beste følelsene i hele verden i mine øyne. Men så får jeg også utfordret meg selv med at det også er andre mennesker der.


Selv har jeg forresten aldri brukt noen tabletter eller andre medisiner mot angsten min, og det har jeg heller ikke tenkt til å begynne med. Å proppe kroppen full av både det ene og det andre som skal virke mot angsten tror jeg bare gjør vondt verre. Og hvorfor kjøpe tabletter når du heller kan kjøpe månedskort på et treningsstudio? :-D

Del gjerne innlegget på facebook!

Lenge leve kjærligheten!

  • 14.02.2016 kl. 14:30

Happy valentines day - and happy mother's day!

Tenk det, både morsdag og valentinsdag på en og samme dag. Det blir nesten litt for mye kjærlighet på en gang det, men bare nesten. Ettersom jeg tilbringer tiden min her nede med kjæresten, og gjør det aller beste ut av valentinsdagen, har jeg lyst til å bruke litt ekstra kjærlighet på min mamma hjemme i Norge.

Snille, gode mammaen min med et hjerte av gull og en kjærlighet som aldri tar slutt. I tillegg har hun en tålmodighet av stål (kan man si det) så god er den i hvertfall. Gang på gang forteller hun meg at jeg må bli flinkere til å holde orden, til å se hvor jeg går og ikke minst - ikke være så "sjåssen" som vi sier.

Om ikke du har hørt ordet før (har en liten anelse om at mamma egentlig bare har funnet på dette ordet selv) kan jeg fortelle deg at det i hovedsak betyr at man søler, dulter borti ting og rett og slett er uforsiktig og surrete. Og jepp, der har vi meg! Likevel eksploderer ikke mamma hver gang jeg presterer å gjøre slike ugjennomtenkte ting - hun ber meg bare pent om å være litt mer forsiktig neste gang. Og det hadde det ikke vært mange som hadde sagt - i hvertfall ikke etter så mange "uforsiktige hendelser" som jeg har hatt opp gjennom årene.

Ellers er mamma en gudinne når det kommer til hverdagsoverraskelser og å vise kjærlighet - både for meg og for andre. Hun kan plutselig dukke opp med et klessplagg, en sjokolade eller en liten koselig lapp som ligger på kjøkkenbenken. Klar til å glede den som enn måte lese den først. Det er bare slik hun er, og jeg elsker det. Lenge leve kjærligheten ♥ 

Og lenge leve mamma! Jeg håper jeg får ha deg for alltid - for jeg vet ærligtalt ikke hva jeg skulle gjort uten deg!


Gratulerer med dagen, jeg elsker deg!

Helt til slutt må jeg forresten bare beklage litt for valget av noen av bildene - men slik er det faktisk å være dronningen av humor - den delen av deg synes jeg alle andre også skal få se litt av.

Kanskje det snart er på tide å slippe taket

  • 11.02.2016 kl. 14:09

Gjett hvordan (og ikke minst når) jeg startet dagen min i dag?

Ja, akkurat så idyllisk som dette. Stemningen var like munter og maten var like god (sa i hvertfall de som kunne spise den, hehe) som den ser ut til på bildene. Selv satt jeg med havregryn og proteinshaken min. Dere lurer kanskje på hvorfor det var stelt i stand en så stor og flott frokost tidlig en torsdagsmorgen? Ja, før klokken syv faktisk. Det var nemlig fordi min kjære lillesøster fyller 17 år i dag.

17 år! Det er helt utrolig hvor fort tiden går, jeg sitter igjen her og føler at hun raser i fra meg på samme tid som jeg fremdeles føler hun er den lille, skjøre lillesøsteren min som jeg må passe så godt på. Beskytte henne fra det onde og mørke her i verden, og farge alt rosenrødt og fantastisk. Bare for henne. Men så går det plutselig opp for meg at hun er i ferd med å bli voksen. En ung kvinne. Kanskje det snart er på tide å slippe taket. La henne få brette ut vingene og fly ut i den store verden. Oppleve og utforske på egen hånd. 

Gratulerer så masse med dagen, jenta mi! Håper du koser deg kjempe masse, og at frokosten og gavene med bordet i dag morges var den beste starten du kunne tenke deg. ♥ Bursdagsklem i fra "dadda" ♥

Så møtes vi igjen

  • 21.01.2016 kl. 21:30


Du har de siste tre månedene blitt en så stor del av livet mitt. En så stor del at jeg til tider har vært litt bekymret for at du skal ta over livet mitt. Heldigvis klarer jeg å holde deg i sjakk. Enn så lenge i hvertfall. Men jeg må innrømme at jeg liker disse møtene våre. Liker de veldig godt. Aller best liker jeg de gangene vi er helt alene. Bare du og meg. Enten sent på kvelden mens kjæresten er på jobb. Eller på formiddagen mens han er på skolen. Da får jeg deg helt for meg selv. Jeg er helt i min egen verden. Eller, egentlig i din verden.

Jeg har det likevel veldig gøy når kjæresten også er med oss. Da har jeg liksom både deg og han på samme sted - går det an å få det bedre? Eller når vi er enda flere. Men uansett hvor mange vi er, så er det deg det handler om. Du har en eller annen mystisk tiltrekningskraft som får meg til å komme å besøke deg dag etter dag. Vi har blitt godt kjent på disse tre månedene. Og bedre skal vi lære hverandre å kjenne i tiden fremover. 

Du har sett meg mens jeg har vært på mitt styggeste. Du har sett meg mens svetten har sprutet. Du har hørt meg banne etter at jeg ikke klarte det jeg trodde jeg skulle klare. Du har sett meg mens jeg har trent så hardt at man ikke lenger kan skille tårene mine fra svetten. Men du har også sett meg på mitt mest sprudlende. Du har sett når jeg jubler etter å ha klart noe nytt. Du har gitt meg masse glede, og et mål som jeg kan strekke meg mot. Du hjelper meg å nå målet mitt, og det er jeg så takknemlig for.

Tusen takk for all den tiden du har delt med meg de tre siste månedene, og tusen takk for all den tiden vi har i vente. Tusen takk for at du er du, kjære treningsstudio.

This is winter

  • 21.01.2016 kl. 12:51

Vakre, vakre naturen vår. Vakre landet vårt med den ene årstiden finere enn den andre. Nå er det vinteren sin tur. Vinterens tur til å bli satt høyt på hedershyllen. Vinterens tur til å bli skrytt litt av. Alt det fine vinteren har å by på fortjener å få komme frem. Denne årstiden handler ikke bare om at vi fryser og sklir på isen. Den handler ikke bare om å telle ned dagene til våren. Nei, vinteren er så mye mer.



Vi kan finne frem favoritt ullundertøyssettet, og sitte inne i det hele dagen uten at det gjør noe. Vi kan trille snømenn ute i hagen. Eller bygge snøhuler som vi senere flytter inn, i hvertfall til kulden tar oss. Vi kan stå på ski, ake og ha snøballkrig. Vi kan feire jul, åpne gaver, synge julesanger og spise julemat. Vi kan danse og kysse i snøen. Vi kan sende opp raketter, og få hele himmelen til å skinne. Vi kan lage oss kakao, gå med kosesokker og fyre i peisen. Det er dette vinter er. Alt det fine. Alt vi elsker. Vi må bare ikke glemme det når vi fryser eller sklir på isen.

For vinteren er fantastisk. Vinteren er nydelig. Det er dette som er vinter.

This is winter.


Den vonde sannheten om russetiden min

  • 14.01.2016 kl. 21:45

Noe jeg ikke tror jeg har nevnt for dere før er sannheten om russetiden min. Det vil si, den våren jeg hadde russebukse hengende i skapet og russekort liggende i ei pappeske. Den våren når angsten definitivt var på sitt sterkeste. Den samme våren som jeg fikk lov til å studere hjemme istedenfor å møte på skolen hver eneste dag - som første elev noensinne på den skolen jeg gikk på. Siste året på videregående, hvem hadde noensinne trodd at det kom til å gå sånn?

 - Jeg har faktisk ikke ett eneste bilde av meg selv som russ! Bildene i dette innlegget er derfor fra våren 2014 -


Min siste skoledag på videregående var fredagen før vi fikk vinterferie i 2014. Etter det kom jeg kun på skolen for å ha møter med lærerne inni mellom, og ellers for å ta prøver og eksamener. Jeg fikk russeklærne mine i posten rett før jeg fikk innvilget hjemmestudering. Samme dag tok jeg russebuksen på meg og tok bussen til mormor - jeg var stolt! Hun hjalp meg å sy og stryke på både bokstaver, hjerter og annet dill dall. Slik som andre pleier å gjøre sammen med venninner.

- sitatet nederst ble endret til "lady in the street, but a beast in the gym" -



Russedåpen var jeg heller ikke med på. Jeg fikk likevel tilbud av russepresidenten å møte henne alene i etterkant av dåpen slik at hun fikk skrive russenavnet mitt på luen. Navnet fikk jeg forresten vite på forhånd, "bloggeren", ingen andre fikk vite det før dåpen. Jeg har aldri fortalt til noen at jeg takket nei til dette tilbudet om å møte henne alene i etterkant. For å være ærlig tror jeg faktisk at jeg har fortalt mine nærmeste at jeg var med på dåpen også - men det husker jeg ikke helt sikkert. Den vonde sannheten er i hvertfall at jeg satt i sengen min og skrev russenavnet mitt på luen selv. Bloggeren.

I løpet av månedene fra jeg fikk russebuksen til mai måned var jeg ikke på en eneste russefest. Ikke et eneste russearrangement og ikke et eneste landstreff. Angsten bestemte at det var bedre for meg å bare være hjemme i stede. Den fortalte meg at det var tryggere for meg å sitte hjemme og se bildene som poppet opp på facebook. Bilder av glade og fulle russ. Mine klassekamerater. Likevel var det tryggere å sitte hjemme i sengen alene en lørdagskveld. Jeg hadde lyst til å være med, men angsten tillot ikke det. Det tror jeg faktisk heller ikke at jeg har innrømt før. For jeg hadde veldig lyst til å delta på alt! Jeg latet bare som at det ikke interesserte meg slik at ingen skulle finne ut at angsten egentlig kontrollerte meg.

På selveste 17.mai turde jeg ikke engang å ha russebuksen på meg. Jeg hadde den på mens jeg sto å så på barnetoget - det vil si de to første timene - men så skiftet jeg heller tilbake til bunaden. Jeg fortalte de rundt meg at det var fordi jeg synes bunaden min er så fin og at jeg ikke vil miste en mulighet til å bruke den. Sannheten var at jeg ikke ville skille meg ut. Jeg ville ikke at mange barn skulle komme løpene mot meg for å be om russekort. Jeg ville ikke at andre russer skulle skyte på meg med vanngevær. Jeg ville ikke ha den ekstra oppmerksomheten. Jeg ville heller være trygg i bunaden. Gli inn.

Will you go steady with me?

  • 08.01.2016 kl. 17:27


På akkurat denne dagen for akkurat ett år siden kjørte kjæresten min (som den gang kun var en veldig kjekk, ung mann jeg datet) og jeg i bilen min. Vi var på vei hjem fra amanda senteret, og det var ganske stille i bilen. Helt til han plutselig brøt stillheten ved å spørre meg om noe. Ettersom han ikke kjente meg like godt den gang, visste han ikke hvor elendig jeg er i engelsk. Spørsmålet kom derfor på akkurat det språket. Engelsk.

"Will you go steady with me?"

Jeg reagerte ikke helt med engang, men kunne likevel kjenne blikket hans på meg, og skjønte derfor at det var forventet at jeg skulle komme med et svar. Ettersom jeg ikke forsto hva han mente med spørsmålet sitt, gjentok jeg derfor bare spørsmålet tilbake, men på norsk.

"Om eg vil studera med deg?"

Jepp! Så flink er denne frøkna i engelsk. Han brøt ut i latter, og jeg lo forsiktig med selv om jeg ikke hadde peiling på hva som var så forbaska morsomt. Ikke før han forklarte meg hva det egentlig betyr. Hoho. Jeg kan love dere at jeg følte meg smart akkurat da. Her kommer han og prøver å være romantisk og greier, så klarer jeg å tulle det hele bort på grunn av språkproblemer! Menmen, det ble i hvertfall et godt minne ut av det hele. Og en historie vi gleder oss til å fortelle barna våre en gang i fremtiden.

Før jeg runder av her vil jeg gjerne si tusen takk til min snille kjæreste. Tusen takk for det fine året vi har bak oss, og jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg til alt vi har i vente i fremtiden. Jeg elsker deg!

Jeg brast plutselig i gråt!

  • 08.01.2016 kl. 11:17

Da jeg kjørte for å hente kjæresten på jobb i går brast jeg plutselig i gråt. Jeg kjørte gjennom Karmsundsgaten, man kan vel kalle det hovedgaten i denne byen, og fikk plutselig øye på en hel haug med blinkende blålys noen hundre meter lenger fremme. Som alltid når jeg (tror jeg) ser en ulykke, får jeg en stor klump i halsen, og kjenner tårene presse på. 

Da jeg nærmet meg innså jeg at det ikke var skjedd en ulykke ettersom både politibil, ambulanse og brannbil sto på rekke og rad på sperrefeltet midt i veien. Det sto en hel haug med mennesker rundt og mellom bilene, og jeg skjønte ikke bæret. Ikke før det kom et skilt i veikanten hvor det sto at det i dag er trafikkofrenes dag, og at det her i distriketet er 7 personer som har blitt drept og 300 personer som har blitt skadet i løpet av 2015. Jeg klarte ikke å holde meg mer, nå rant tårene som bare det.


Jeg kjørte enda litt lenger frem. Eller, trafikken sneglet seg av gårde i gangfart, og plutselig sto det fire-fem personer fra Røde Kors og delte ut noen ark. Jeg tørket hysterisk tårene mine, og prøvde å holde resten inne så godt om jeg kunne. Jeg klarte det akkurat lenge nok til at jeg fikk tatt imot arket, sagt tusen takk, og kjørt et par meter videre - da rant tårene igjen. 


Enda verre ble det likevel litt lenger fremme. Der var det nemlig tent opp 300 fakkellys og satt opp 7 kors til omtanke for de som ble skadd og for de som døde. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg lenger. Jeg klarte nesten ikke å se gjennom de tårevåte øynene, og hjertet stakk så mye - jeg tenkte på de som døde, de som har blitt skadet, jeg tenkte på familien, jeg tenkte på de andre som var involvert  trafikkulykkene. Jeg tenkte på alt og alle, og tårene mine ville ikke slutte å renne.


Til slutt fant jeg frem headsettet jeg fikk av kjæresten til jul, satte det på ørene mine og spilte den gladeste musikken jeg hadde - kun for å tenke på noe annet. Det virket etter en liten stund, men når jeg leste i arket jeg hadde fått i det jeg parkerte bilen kom de igjen. Tårene altså. Arket inneholdt nemlig kjønn, alder og en setning om hva som hadde skjedd - til de som døde. 


Derfor kan jeg understreke at jeg så absolutt brukte dagen i går til å tenke på de som ble skadet, og sende gode tanker til de etterlatte av de som døde. Jeg håper at du også fikk med deg hvilken dag det var i går, og om ikke du gjorde det er det ingenting i veien for å sende en god tanke i dag også.

Små øyeblikk jeg husker ekstra godt!

  • 06.01.2016 kl. 18:49

Ofte er det de små tingene man husker lengst. Det er de som setter dypest spor. Hvorfor det er akkurat slik klarer jeg dessverre ikke å fortelle dere, men det jeg derimot kan fortelle er små øyeblikk som jeg husker veldig godt. 

♥ En valentinesdag for lenge siden, om jeg ikke husker helt feil var det i år 2012. Jeg hadde akkurat vært ute, muligens på skolen eller trening, og da jeg kom hjem lå det et hjerte av sjokolade i sengen min. Dere vet de melkehjertene, de var formet som et hjerte og lå oppå et papir i sengen. Det viste seg da at mamma følte for å spre litt ekstra kjærlighet, og etter denne valentinesdagen er det ingen som har klart å måle seg med henne.

♥ Da jeg gikk på ungdomsskolen og foreldrene mine akkurat hadde fått vite at jeg ble mobbet, avtalte de et møte sammen med kontaktlæreren min. Jeg husker at jeg gruet meg ekstremt mye, men da vi kom på skolen og møtte læreren min gikk han rett bort til meg og gav meg en klem. Akkurat den klemmen er en av de beste jeg noensinne har fått. Det var akkurat dét jeg trengte der og da, og tårene begynte å strømme med det samme. Jeg hadde veldig vondt på den tiden, men likevel husker jeg den klemmen som et veldig fint øyeblikk.

♥ Første gang jeg fikk roser av kjæresten min. Den gang var han ikke kjæresten min engang. Vi satt i bilen i byen og ventet på noen, og mens vi satt der og pratet utbrøt han plutselig at han skulle raskt inn på butikken for å kjøpe seg snus. Jeg ble igjen i bilen, og noen minutter senere kom han gående mot meg med en bukett røde roser foran seg. DA kan jeg love dere at sommerfuglene i magen min gikk bananas.

♥ Annet siste hverdagsøyeblikket jeg har lyst til å dele med dere fant sted etter at jeg hadde falt ned trappene til eksen min for et par år siden, og dermed endte opp på sykehuset. Hele familien kom med juice, boller, sjokolade og brus til meg - jeg ble kjempe takknemlig for alt jeg fikk mens jeg tilbrakte natten sammen med min snorkende nabo, sykehusviftene og den klamme, ekle lukten. Men likevel er det spesielt to hendelser jeg husker ekstra godt - først en liten, søt bamse som jeg fikk av mormor og morfar, den har jeg enda stående i vinduskarmen på rommet mitt. Jeg ble så glad for den! Og så var det dagen etter, da mamma snek seg inn tidlig om formiddagen bare for å sitte med meg slik at jeg ikke skulle være alene.

♥ Lillesøster hadde hatt matlaging på skolen, dette er bare noen måneder siden. De hadde hatt mer til overs da de var ferdig med å spise, og lillesøster hadde da pakket ned ei bolle og et eplekakestykke i et papir og tatt det med seg hjem fra skolen til meg. Herlighet så fin gjort, og jeg ble utrolig glad da jeg innså at lillesøster faktisk hadde tenkt på meg da det var mer igjen. Snille, snille jenta mi.

Har du noen små øyeblikk i livet ditt som du husker ekstra godt? Selv har jeg veldig mange flere, så lurer på om ikke det kommer en oppfølger til dette innlegget om en stund.

Historien om hvordan kreften brått tok over livet

  • 05.01.2016 kl. 20:57

I Oktober skrev jeg et innlegg om historien til farmor og farfar, og hvordan kreften brått tok over livet deres. Ettersom det innlegget forsvant da jeg endret bloggadresse har jeg lyst til å publisere det igjen.


 

I går kveld kom farmor og farfar på besøk til meg, og sammen satt vi og snakket litt om hva jeg skulle skrive om, i tillegg til at både farmor og farfar fortalte om sine tanker og opplevelser på denne tunge og vanskelige reisen siden februar 2013 og frem til i dag. Det hele startet med at farfar sprang inn og ut av toalettet hele dagen i en lang periode, noen ganger også med blødninger. Da han bestilte en legetime hadde de såvidt vært innom tanken på at det kunne være kreft i tarm på forhånd. De fikk likevel et stort sjokk da de fikk svar på prøvene, og enda størret var sjokket da de fikk vite at kreften hadde startet i tarm og allerede hadde spredd seg til lever.

Jeg husker det som i går da farmor og farfar kom på besøk til oss for å fortelle denne triste beskjeden. Selv om jeg husker denne dagen knall godt, husker jeg nesten ikke hva som ble sagt. Det eneste jeg husker er at farfar fortalte at han hadde vært hos legen, og at de hadde funnet kreft. Etter dette ble alt bare tåkete og jeg havnet i en slags sjokktilstand som gjorde at jeg ikke fikk med meg noe annet som ble sagt etter dette. Etter en liten stund gikk jeg diskre ut på toalettet, og brast i gråt med det samme jeg hadde lukket døra etter meg. Dette var det verste som kunne skje min kjære snille, spreke og glade farfar husker jeg at jeg tenkte. Hvorfor var det han som hadde fått denne diagnosen? Han var jo den som fortjente det minst av alle! En av verdens snilleste menn.

De neste ukene og månedene sneglet seg avgårde, og jeg visste ikke helt hva jeg skulle se for meg, og hvordan ting ville forandre seg fra nå av. Den 16.juli samme året var det tid for farfars første leveroperasjon, den ble utført på Haukeland Sykehus i Bergen. Både farmor og farfar har i ettertid fortalt at legene og sykepleierne der oppe er kjempe flinke, og at de ikke kunne ønsket seg noen andre. De har stilt opp, gjort det så lett som overhodet mulig i en såpass tung situasjon og ikke minst gitt de svar på alle spørsmål de måtte ha. Etter operasjonen var han hjemme i Haugesund en liten periode før det bar tilbake til Bergen igjen. Da var det stråling på tarmen i fem uker i løpet av August og September han skulle igjennom.

Dagene var tunge for de alltid smilende besteforeldrene mine, og jeg kunne se på dem begge at de slet til tross for at det som regel alltid var positive ting som ble sagt. Det har jeg alltid beundret med de to! Evnen til å kunne se det positive i selv den mørkeste situasjon. I desember, tre måneder etter strålingen skulle farfar opereres igjen. Den måneden hadde han hele to operasjoner på tarmen. Jul og nyttår ble feiret, og da vi kom til nyåret var det duket for enda en operasjon. Den 10.februar 2014 var det leveren som sto for tur, for andre gang.

I ettertid av denne operasjonen så alt ut til å gå bra, og i mai samme året fikk vi den gledelige nyheten å få vite at han var blitt frisk! Det ble feiret og jublet og jeg husker at jeg ikke hadde vært så glad på evigheter. Alt det både farmor og farfar hadde vært igjennom på litt over ett år uner jeg ingen. Livet deres ble totalforandret fra å være friske og raske uten den minste bekymring, til plutselig å få en av de verste diagnosene man kan få i dag. Derfor sprutet tårene mine av glede da jeg fikk vite at farfar var blitt frisk! Nå skulle de endelig få tilbake livene sine husker jeg at jeg tenkte.

Men kreft er en slu jævel, og etterhvert som månedene gikk levde vi glade dager uten bekymring mens kreftcellene spiste seg større og sterkere. De formerte seg i skjul uten at noen ante den minste ting. Februar året etter, altså for åtte måneder siden, kom den triste beskjeden som vi alle hadde håpet vi aldri kom til å få. Kreften var tilbake på leveren, og hadde denne gangen spredd seg til både lunger og lymfe.

Det var et ekstremt sjokk for oss alle, spesielt for farmor og farfar som hadde vendt seg til at kreften hørte til fortiden. Fra februar og frem til nå har han gått på cellegift. Den siste måneden har han også blitt innlagt på sykehus to ganger ettersom han ikke tålte cellegiften, og derfor skal han nå ha en måned pause, før det er på an igjen i november. Men da skal han prøve enn annen type cellegiften, som han tålte før, men dessverre er det ingen garantier for at han tåler den nå.

Jeg krysser alt jeg har for at han gjør det, og håper at vi en dag kan få den samme nyheten som vi fikk i mai i fjor, men at det denne gang holder seg bort for godt! Jeg håper det for farfars del slik at han kan få mer energi igjen, og ikke trenger å bruke all styrken sin på å kjempe mot kreften. Men jeg ønsker det også for farmor sin del. For henne er dette kjempe vanskelig ettersom hun sitter midt oppi det, men likevel ikke kan gjøre noe for å hjelpe. I tillegg faller også mye av arbeidet på farmor ettersom farfar ikke har lov til å gjøre noe selv. Jeg håper alt jeg kan at vi snart får en god beskjed mitt oppi alt dette, og at den sterke farfaren min vinner over kreften, for godt. For det vet jeg at han har styrken til å klare! Ingen er sterkere enn min farfar, ingen, i hvertfall ikke kreften.

 

Til min kjæreste

  • 03.01.2016 kl. 12:00


I dag er det absolutt ikke en helt vanlig søndag... for i dag har min store kjærlighet bursdag!!! 

Christopher fyller 20 år i dag, og om fem dager har vi vært et par i et helt år! Wow, tiden går så fort, og jeg kan nesten ikke tro at vi har vært sammen i omtrent hver eneste dag i så langt tid uten å bli litt lei av hverandre engang. Med hånden på hjertet kan jeg fortelle dere at det ikke har vært et eneste sekund hvor jeg har tenkt at jeg aller helst skulle hatt noen timer alene, eller at han er fryktelig irriterende og lignende. Jeg blir så glad hver eneste gang jeg ser han, og ord kan ikke beskrive hvor glad jeg er i dette menneske her. Gratulerer med dagen, verdens beste ♥ Jeg blir mer og mer forelsket i deg for hver dag som går.


Du er det mest fantastiske og omtenksomme mennesket jeg vet om, og ingen kan noensinne erstatte deg. Det skal være oss to for alltid. I går kveld var vi ute og feiret deg. Endelig har du også blitt 20 år, og selv om jeg fylte 20 for snart to måneder siden har jeg likevel ventet på deg slik at vi kan utforske byens utesteder med 20 årsgrense sammen! I går kveld var vi på minibaren, men det var først etter at vi hadde festet sammen med mange av våre nærmeste venner. Jeg kunne se på deg at du koste deg hele kvelden. Det gjorde jeg også!

I dag skal vi hjem til foreldrene dine og feire deg med familien din. Det gleder jeg meg også til! Gratulerer med dagen, elskling - jeg elsker deg ♥

Min første dag med mobiltelefon

  • 29.12.2015 kl. 16:56

Haha, her en dagen tok jeg meg selv i å tenke tilbake på min aller første dag med mobiltelefon. Jeg fikk den av mormor og morfar da jeg fylte ti år, og var i ekstase! Ikke bare var det en flipp telefon - som var veeeldig inn på den tiden - men den hadde også kamera! Noe som så absolutt ikke var en selvfølge, en mobiltelefon med kamera var like populært som classy walk er i dag. Dere vet de brettene man står på som beveger seg - haha, tommel opp for verdens beste forklaring Linn Therese! Men for å prøve å si det litt enklere, segway uten håndtak. Med andre ord det var populært men sjeldent!



Det første jeg gjorde - etter å ha stirret ihjel mobilen mens den lå til lading - som forresten tok rundt ti timer første gang om ikke jeg husker helt feil? var å ta med meg mobilen ut på lekeplassen. Der pleide jeg, lillesøster og mine den gang to søskenbarn å leke gjemsel, tribonius, en rar lek vi fant på selv som gikk ut på at vi bodde i det store treet på lekeplassen og masse andre snåle leker.

Men nå som jeg hadde fått meg mobil MED KAMERA fant vi ut at vi skulle leke gjemsel, men at den som sto hadde mobilen - noe som forresten var meg alle rundene ettersom jeg var så redd for den at jeg ikke turde å låne den bort, haha. Regelene var enkle - de andre skulle gjemme seg og jeg skulle prøve å ta bilde av dem med mobilen når jeg fant dem. Hvis jeg klarte å få dem med på bilde var de tatt, hvis ikke kunne de løpe å gjemme seg igjen. Haha, er det mulig!? Litt av en lek! Men den gang var det veldig gøy, og dere kan tro jeg var stolt der jeg sto på haugen og knipset bilde etter bilde. Gode minner!

Jeg er lykkelig nå. Akkurat nå.

  • 22.12.2015 kl. 01:56


Jeg skulle egentlig sovet jeg nå. Hvert langt, langt inne i drømmeland slik som min kjære har vært i nærmere to timer allerede. Jeg burde fått besøk av Jon Blund for lenge siden. Men jeg har ikke fått det. Tankene holder meg våken.

Men hvilke tanker er det nå da? Jo, de gode. Det er en første gang for alt, sier de. 

Jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg ikke har fått sove på grunn av angst og vonde tanker. Men i dag. I dag er det noe helt annet. Jeg sovner ikke fordi jeg ikke klarer å slutte og tenke på hvor heldig jeg er. Hvor bra jeg har det. Hvor lykkelig jeg er. For jeg er det. Jeg er lykkelig. Her og nå.



Jeg har en kjæreste som både sier og viser at han elsker meg mer enn noe annet. Jeg vet at det er sant. Jeg merker det. Jeg kjenner kjærligheten mellom oss. Noe slikt kan ikke fakes. Derfor er jeg trygg. Veldig trygg. Jeg har det bra. Jeg kunne ikke hatt det bedre. 

Jeg har friske og raske foreldre som elsker meg og er akkurat slik foreldre skal være. De er mine beste venner samtidig som de er mine forbilder. Jeg ser opp til foreldrene mine, og det kjennes godt. Det føles bra å vite at jeg er heldig.

Jeg har ei lillesøster som betyr alt for meg i hele verden. Jeg har alltid passet på deg, og det kommer jeg aldri til å slutte med. Uansett hvor gammel du blir vil du alltid være min lille prinsesse. Jeg elsker deg mer enn noe annet. Det er du som er den bestevenninna jeg aldri fikk.

Jeg har besteforeldre som er snillere enn noen andre. Besteforeldre jeg vet at alltid vil være med meg. Gjennom hele mitt liv. Jeg er så heldig at jeg kan se dere alle fire. Jeg kan klemme dere. Jeg kan prate med dere i timevis. Jeg kan være med dere. Det er jeg takknemlig for. Når jeg blir gammel kommer jeg til å kjenne dere. Føle dere. Jeg vet jeg kommer til å gjøre det. Fordi en slik kjærlighet som mine besteforeldre viser meg vil aldri kunne forsvinne. Aldri.


Sist, men ikke minst har jeg meg selv. Jenta som en gang ikke turde å være ute i friminuttene, men som heller låste seg inn på toalettet hver eneste dag. Hvert eneste friminutt. Jenta som den dag i dag klarer å møte utfordringer alene. Hun starter samtaler med mennesker hun aldri har møtt. Hun trener for å stå på scenen i bikinifitness. Hun strekker seg etter målene sine, og sakte men sikkert når hun dem. Det er bare et spørsmål om tid. 

Men det spørsmålet vil jeg ikke stille enda. Jeg vil bare tenke på akkurat nå. Føle på akkurat nå. Føle på lykke. For jeg er lykkelig nå. Jeg kan føle det.

Synes du dette er ekkelt?

  • 21.12.2015 kl. 12:02

Ja, synes du det? Synes du det er ekkelt at jenter svetter? Synes du det er ekkelt at jenter har våte ringer under armene når de trener? Eller på ryggen, under brystet eller kanskje bakom knærne? Vel, jeg svetter på alle de overnevnte plassene bortsett fra bakom knærne på så og si hver eneste treningsøkt. Om jeg ikke svetter når jeg er ferdig å trene har jeg rett og slett ikke gjort en god nok jobb. For meg er det ingen vits i å trene med et nysminket ansikt for så å være livredd for å bevege meg i frykt for at foundationen skal renne. Det er rett og slett ikke et alternativ. Men jeg vet det er mange andre som tenker slik.

Når jeg trener har jeg som regel bare et lag maskara, litt farge på øyenbrynene og en sjelden gang et lett lag pudder - men that's it. Hvorfor? Jo, fordi vi skal ikke være pene på trening. Det er ingen som er det. På trening er vi alle, kvinne eller mann, stygg, svett og sliten. Det er som et sitat jeg hørte for noen år siden "if you still look cute at the end of your workout, you didn't train hard enough."

 

Det jeg egentlig prøver å få frem her er at du ikke skal være redd for å trene for hardt i frykt for å se stygg ut. Du skal ikke skippe tredemøllen fordi du er redd for at håret i nakken skal krølle seg av svetten din, og skape mange små korketrekkere - jeg får det på hver eneste økt og jeg kunne ikke brydd meg mindre. Du skal ikke være redd for å trene ti kilo tyngre i knebøy fordi du frykter å se ut som en strippete sebra i ansiktet i etterkant. For hva er vel vitsen med å trene om du ikke har tenkt å gjøre det skikkelig?

Et lite tips helt på tampen; tren heller med lite eller ingen sminke - ja, den røde fargen i ansiktet vises bedre og du er kanskje ikke like pen som du ønsker - men det er så mye bedre for huden din. For ikke å snakke om at det er mye finere å se rødsprengt, sliten og naturlig ut, enn om svetten lager foundation striper nedover ansiktet ditt og eyelineren renner inn i øynene. Det er rett og slett ikke pent.

Tren hardt og tren skikkelig - ikke bry deg om hvordan du ser ut! For jeg lover deg at du kommer til å takke meg etter noen måneders hard trening når du ser endringene tydelig på kroppen din, enn om du bare gjør alt halvveis.

Slike gaver som dette er gull verdt!

  • 14.12.2015 kl. 23:00


Jeg hadde egentlig ikke tenkt å gi flere livstegn fra meg i dag, men da jeg tok en tur ut i postkassen nå nettopp ombestemte jeg meg brått. For ja, jeg kunne fint ha ventet til i morgen med å vise dere dette, men jeg er så glad og gira at jeg er nødt til å dele det nå.

Dere skjønner, jeg deltok i en konkurranse på bloggen til Ayla her for ei ukestid siden, og det endte faktisk med at jeg vant. Når vi snakker om dette med konkurranser må jeg forresten si at min egen konkurranse er avsluttet, og vinneren er kontaktet på epost! Uansett, i dag dukket julegaven fra henne opp i postkassen, og selv om jeg kanskje burde ventet til julaften med å åpne den klarte ikke den tålmodige delen av meg å ta kontrollen. Jeg rev opp papiret og gliste fra øre til øre da jeg så innholdet. 


Et par supersøte vanter og en liten, vakker pynteengel som jeg kan henge på juletreet mitt. Åh, slike gaver som dette er gull verdt, og jeg blir evig takknemlig. Tusen takk, snille Ayla! Jeg elsker gaven, og håper både du og alle dere andre som leser her inne får en helt fantastisk jul. Jeg håper også at dere blir like glad for julegavene deres som jeg ble for denne. 

Tenk at det allerede er ett år siden

  • 14.12.2015 kl. 18:25


På denne tiden for ett år og rundt seksten timer siden sto jeg på dansegulvet sammen med noen som den gang bare var en veldig kjekk ung mann som jeg ikke ante hvem var. I løpet av natten fikk jeg greie på at navnet hans var Christopher, og han passet på meg hele kvelden til tross for at han ikke hadde peiling på hvem jeg var. Det var nemlig enda en annen jeg heller ikke ante hvem var som var veldig klengete og irriterende den kvelden. Da tok Christopher på seg jobben som livvakten min - haha! Han tok også tak i meg den ene gangen jeg holdt på å falle ned trappen den natten. Vi danset, snakket masse og koste oss en hel haug hele den kvelden før vi skiltes da vi skulle gå hjem. 

Jeg fikk en melding på facebook noen timer etter at vi begge hadde kommet oss trygt hjem der det sto "Tusen takk for en fin kveld <3" Noe så fint og romantisk. Lite visste jeg om at jeg kom til å være i et forhold med den her mannen ett år senere. 

 For tenk det. Det er allerede ett år siden jeg møtte kjæresten min for aller første gang. Den kvelden ligger så friskt i minnet enda, at jeg ikke følte det var mer enn noen måneder siden. Likevel føles det som jeg har kjent han hele livet.

Er det dét som kalles ekte kjærlighet?

Vi må ikke glemme hverandre

  • 08.12.2015 kl. 21:12

Nå som det er jul og juletider er det lett å tenke at alle er glade og takknemlige. Slik har i hvertfall jeg tatt meg selv i å tenke flere ganger. Jeg elsker julen, og da kan det være lett å bli irritert over de som ikke liker julen. De som klager hvert år når julepynten kommer frem i butikkene, julelysene i sentrum tennes eller når man får juleferie. Det er lett å tenke at de ikke er takknemlige, og burde være gladere - men har du noengang tenkt over hvorfor de ikke gleder seg til juletiden?


Dessverre er det slik at alt for mange, spesielt unge, forbinder juletiden med noe negativt. De gruer seg rett og slett til jul. Det kan enten være fordi en av, eller begge foreldrene, ikke klarer å styre alkoholinntaket på julaften. Kanskje kan det føre til både sinne og vold. Det at barn og unge forbinder julen med vold og alkohol synes jeg er helt forferdelig, og jeg blir så lei meg bare av tanken. Det skal ikke være sånn! Dere som kjente dere igjen i dette avsnittet skal vite at jeg tenker på dere! Jeg tenker på dere.


Men man har også dem som drukner i julen, og da mener jeg ikke drukner bokstavlig, men jeg mener de som drukner i sorger. I tårer. De som har mistet noen som sto dem nær. Det kan ha skjedd for flere år siden, eller kanskje bare for noen måneder eller dager siden. Uansett når det hendte vil den familien mangle en person rundt bordet på julaften. Kanskje en mor, en søster eller en sønn. Uansett hvem det måtte være går mine tanker til disse menneskene nå som det er desember. Dersom dere leser dette skal dere vite at jeg tenker på dere, og sender mine varmeste klemmer. 

Nå i det siste har det også vært veldig mange ødeleggelser som følge av flom og oversvømmelser. Mennesker har mistet huset sitt, alt de eide er tatt fra dem og blitt ødelagt i uværet. Mange har også mistet dyrene sine, de klarte ikke å overleve i det høye, kalde vannet. Når man mister alt man eier og har på den måten, rett før jul, da er det så absolutt ikke en selvfølge at vedkommende gleder seg til juletiden. Jeg forstår dere så ufattelig godt, og jeg håper at dere blir tatt vare på i tiden som kommer! At dere har snille venner og familie som kan hjelpe dere. For dere skal ikke grue dere til jul.


For meg betyr julen lykke, smil og glede. Jeg elsker julen. Men dessverre er det ikke slik for alle. Husk å ta godt vare på de som gruer seg til jul, og tilby dem noen å snakke med, eller bare en skulder å gråte på. Man trenger ikke si så mye for å stille opp, det holder å bare være der. Bare husk at du ikke glemmer dem. Det er lett å glemme andres sorger i vår egen glede. Prøv å gjør en forskjell i år. Vær der for noen som trenger det. Det kan forandre julen, ja til og med livet, til den det gjelder. Vi må bare ikke glemme hverandre.

♥ Del gjerne innlegget på facebook.

Farvel lille spire

  • 06.12.2015 kl. 23:02

Jeg var veldig i tvil om jeg skulle publisere dette innlegget på denne bloggen også. Det er tross alt et av de mest leste innleggene på den forrige bloggen min, men så er det likevel et veldig sårt tema. Men når det er sagt tror jeg det kan være godt for meg å dele det en gang til ettersom jeg går og tenker på dette nesten daglig. Tenk. I morgen hadde jeg vært i uke 28. Nå hadde vi med stor sannsynlighet visst kjønnet til nurket, og navn hadde vi bestemt oss for allerede før den lille slapp taket. Det er rart hvordan livet brått kan forandre seg synes jeg. Dette innlegget publiserte jeg på min forrige blogg den 26.juli.


I dag er det akkurat ei uke siden det frytelige skjedde. Eller egentlig vet jeg ikke nøyaktig når det var, det eneste jeg vet var at det var søndag i forrige uke at det jeg hadde gledet meg så uendelig mye over plutselig brast i tusen knas.

Jeg har startet dette innlegget femtiåtte ganger nå. Jeg vet verken hvordan jeg skal formulere meg eller om det er rett å fortelle dere om det. Likevel tror jeg at det kan være en god idé å skrive dette innlegget. Nettopp fordi jeg skulle ønske jeg hadde lest noe som dette for to uker siden. Da hadde kanskje alt vært helt annerledes nå. Jeg kunne kanskje vært gravid fremdeles.

I juni i år skjedde det store mirakelet, og noen uker senere fant kjæresten og jeg ut at vi skulle bli foreldre. Vi gledet oss veldig mye begge to! Vi la om kostholdet, planla navn, var innom hver eneste butikk i hele byen hvor de hadde en nyfødtavdeling. Og vi kjøpte klær. Mange små og søte klær i nøytrale farger som det lille barnet vårt skulle kles i åtte måneder senere. Med andre ord var vi så lykkelige som vi kunne bli og klarte nesten ikke å vente med å dele den gode nyheten med resten av familien.

Lørdag i forrige uke fortalte vi noen av de nærmeste den store nyheten. Planen var egentlig å vente til uke 12, men ettersom gleden var så stor og vi gledet oss ihjel klarte vi ikke lenger å holde det inne. Det gikk egentlig ganske bra, og vi gledet oss bare enda mer! Nå delte vi også gleden sammen med noen få av de nærmeste i familien - noe som bare gjorde det hele enda mer spennende og koselig.

Da jeg først tok testen var streken litt svak, men det hadde ingenting å si. I følge helsesøster betydde det bare at jeg produserte lite hcg noe som var like normalt som å produsere mye, og at det ikke hadde noen betydning for hva som skjedde med barnet i magen. Dagen etter at vi delte den store nyheten med de nærmeste bestemte jeg meg for å ta enda en graviditetstest bare for moros skyld - for å se hvor sterk streken var blitt når jeg var over seks uker på vei. Det var morgen, jeg hadde akkurat våknet og jeg trippet opp til toalettet med testen i jakkelommen. Satte meg ned, tisset på oppsugningsdelen og la den til sides mens jeg tørket meg og nynnet litt for å få tiden til å gå. Når det var gått rundt tre minutter klarte jeg ikke lenger å vente med å se den sterke streken. Jeg tok et par skritt frem og vente blikket ned på den lille pinnen som lå på kanten av vasken.

Sjokket kom først og jeg klarte egentlig ikke å røre en eneste muskel, jeg bare sto å stirret ned på pinnen. Deretter gikk det opp for meg at det kun lyste én strek noe som betydde at jeg ikke lenger var gravid, og tårene kom. De rant og rant. Den store drømmen, mirakelet vårt, vår baby, den lille spiren - var plutselig borte. Etter langt om lenge gikk jeg ut til kjæresten og han skjønte bare ved å se ansiktet mitt hva som hadde hendt. En lang klem, enda flere tårer senere bestemte vi oss for å dra til helsestasjonen dagen etter.

Lillesøster ble med meg ettersom kjæresten måtte på jobb. Da vi satt i ventestolene sa vi ikke stort men tenkemaskinen min gikk for fullt. Jeg hadde enda ikke forstått helt hva som hadde hendt, og klamret meg til håpet om at testen var feil eller at hcg-nivået kan svinge avhengig av hvilken mat og drikke man inntar. Jeg fant opp mange grunner til hvorfor testen viste negativ. Kun fordi jeg ikke ville innse at spiren vår hadde sluppet taket.

Dette var ei annen helsesøster i dag enn hun jeg snakket med sistgang. Da vi var kommet inn ba hun meg om å ta en ny test, som igjen viste negativ. Hun spurte etterpå om jeg hadde hatt smerter og blødninger. Jeg svarte at jeg hadde hatt små blødninger men ingen smerter. Jeg begynte å blø for seks dager siden, men det var veldig lite hele veien. Etter utallige timer foran google og enda et besøk hos helsesøster fant vi riktignok ut at små blødninger tidlig i svangerskapet var normalt. Så lenge blødningene ikke økte i mengde eller var fobundet med smerter i magen skulle jeg ikke kontakte lege. Vi stolte selvsagt på dette og regnet derfor med at alt var bra. Helsesøster snakket lenge med meg, beroliget meg og prøvde å trøste. Hun fant også den lille positive delen i alt dette triste. Nemlig at jeg nå vet at jeg kan bli gravid. Jeg vet at kjæresten og jeg har muligheten til å skape et lite mirakel sammen.



Helt til slutt vil jeg da dele med dere det jeg skulle ønske jeg visste da jeg var gravid. Nemlig at det er mulig å spontanabortere selv om du bare har små blødninger og ingen smerter. Neste gang vet jeg at jeg kommer til å kontakte lege med engang jeg ser så mye som en dråpe blod. Jeg tar meg ofte i tenke på hva som ville hendt dersom jeg hadde kontaktet lege sistgang. Hadde jeg fremdeles vært gravid nå? Det får jeg aldri vite, men jeg velger å tro at alt som skjer hender for en grunn. Håper bare så inderlig at alt går fint neste gang.

Del gjerne innlegget videre

Hadde jeg hatt kreft hadde ingen sagt noe

  • 30.11.2015 kl. 17:59


Nå er det rundt elleve måneder siden jeg møtte opp på posten for aller første gang. Jeg gikk gjennom et raskt jobbintervju før jeg fikk beskjed om at jeg kunne møte opp allerede neste mandag. Ukene gikk, og jeg ble tryggere og tryggere i jobben som postbud. Jeg var ute og kjørte dagen lang, leverte ut post og jobbet i mitt eget tempo i min egen verden. Egentlig alt en person med sosial angst kan drømme om - det var i hvertfall slik for meg - jeg hadde drømmejobben. Månedene gikk og jeg møtte fremdeles opp hver eneste morgen. Jeg hadde aldri før hatt en jobb så lenge, og jeg så for meg at jeg kom til å jobbe som postbud i lang, lang tid fremover.

Dessverre var det kun én kommentar fra hun ene jeg jobbet med som skulle til. Én ussel, liten kommentar var alt som skulle til for å knekke meg. For at jeg fikk tilbakefall. Og for at jeg den ene dagen elsket jobben min og den neste dagen hylte og gråt, jeg hadde plutselig fått panikk for å gå på jobb. Angsten tok over. Igjen. Jeg ble sykemeldt, 100% i to måneder. Den tredje måneden trappet jeg ned til 95%, noe som i praksis betydde at jeg jobbet annen hver lørdag. Denne lørdagsjobbingen fortsatte helt frem til nå. Litt over fem måneder etter at jeg ble sykemeldt. Nå er jeg 20 % friskmeldt, men har dessverre ikke den samme stillingen lenger. Frem til i dag har jeg kun blitt tilbudd lørdagsvakter, til tross for at jeg jobbet fulltid fra januar til juni.

Jeg har lenge gått og håpet på at jeg en dag skulle få beskjed om at vi, sjefen og jeg, sammen kunne finne en løsning som gjorde at jeg sakte men sikkert kunne komme meg tilbake i full stilling igjen. Dessverre gikk ikke den drømmen i oppfyllelse. I dag fikk jeg beskjeden jeg har fryktet. Det skal ikke lenger blir levert ut post på lørdager, noe som igjen betyr at lørdagsvikarer ikke lenger har noe jobb - deriblant meg. Så, i dag mistet jeg altså jobben min. Jobben som jeg for en tid tilbake så på som drømmejobben. Den gikk så fint sammen med den psykiske sykdommen min, helt til det ikke gikk så fint lenger.

Jeg forstår at posten er nødt til å ha postbud som er stabile når det kommer til det å møte opp på jobb. Men dette har jeg også vært veldig flink til. Jeg trivdes på jobb, og jeg møtte derfor alltid opp. Angsten klarte ikke å ta over gleden ved å levere post. Likevel kom det til et punkt hvor den plutselig klarte det. Hvor angsten plutselig tok over likevel. Og det var da jeg satt igjen med følelsen å bli sett ned på. Følelsen av at andre mente jeg ikke hadde det vondt nok til å være hjemme. Man kunne jo ikke se på meg at jeg hadde brukket et ben. Eller at jeg hadde kreft. Man kunne ikke se på meg at jeg hadde kyssesyken eller at jeg mistet håret grunnet cellegift. Hvorfor ikke? Jo, fordi sykdommen herjet inni meg, uten å gi tegn til de utenfor. Det er kun jeg selv som kjenner hvor hardt denne sykdommen rammer meg, og hvor forferdelig vondt det kan gjøre. Dessverre er nettopp et av symptomene til sosial angst at man prøver å skjule det for andre, spesielt de nærmeste. Slik er det også for meg. Nettopp derfor tror jeg at jeg at folk ikke skjønner at man faktisk har vondt selv om det ikke vises for andre.

Jeg sier det igjen. Hadde jeg hatt kreft hadde ingen sagt noe. Ingen hadde bedt meg om å ta meg sammen og komme meg på jobb. Ingen hadde bedt meg om å ikke bry meg om hun som slengte ut denne kommentaren, og heller skjerpe meg og komme meg på jobb. Ingen hadde bedt meg om å ikke overreagere. Ingen hadde bedt meg om å bare "bli frisk" dersom jeg hadde hatt kreft. Det er nettopp det jeg synes er så trist. For ikke misforstå meg nå, jeg synes absolutt ikke at man skal behandle kreftpasienter eller andre som sliter med synlige sykdommer annerledes. Jeg vil ikke at de også skal bli bedt om "å skjerpe seg". Jeg mener heller motsatt. At man også skal prøve å ta hensyn til de som sliter med usynlige sykdommer. Hør heller på hva som hjelper for dem, og ikke press dem inn i noe som bare vil gjøre vondt verre. Ta sykdommen på alvor selv om du ikke kan se den, for tro meg personen dette gjelder blir hardt nok rammet for dere begge.


Selv om jeg mistet jobben min i dag, så har jeg så absolutt ikke tenkt å gi opp. Jeg skal klare dette her. Nå har jeg vært innom to jobber, og begge to har endt med at jeg har sluttet (eller i dette tilfellet blitt sagt opp) på grunn av angsten. Likevel så vil jeg gjerne prøve igjen. I min forrige jobb sluttet jeg etter litt over én måned. Denne gang klarte jeg meg i nesten ett år. Neste gang satser jeg på at jeg klarer å finne en ny løsning som gjør at jeg jobber til jeg blir pensjonist. For jeg vil ikke gi opp. Jeg er klar og åpen for hva enn jeg har i vente, og jeg håper at jeg en dag kan finne en langvarig løsning. Om så det er postbud eller noe annet. Så lenge det er noe jeg trives med, og ikke minst noe jeg klarer. Både psykisk og fysisk.


 

Er det noen som har en jobb å tilby meg må dere forresten ikke være redd for å si i fra. Legg enten igjen en kommentar her eller send en mail til linn_therese_dagsland@hotmail.com.

Jeg er takknemlig

  • 26.11.2015 kl. 15:29

Visste dere at det er thanksgiving i dag? Ettersom dette er en veldig stor tradisjon (og faktisk årets største reisedag) i USA tenkte jeg at det kunne være gøy for oss i Norge å gi en liten oppmerksomhet til denne dagen også. For det er jo en så fin feiring. En helt egen dag man feirer alt man er takknemlig for! Derfor tenkte jeg å benytte meg av denne dagen til å dele hva jeg er takknemlig for. 


♥ Jeg er takknemlig for at jeg er frisk og rask, og har muligheten til å gjøre det jeg vil uten at helsen min skal være en hindring.

♥ Jeg er takknemlig for at jeg har en så fantastisk kjæreste, og en så flott familie. Dere betyr alt for meg, og definerer virkelig lykken i livet mitt.

♥ Jeg er takknemlig for dere lesere. For at dere alltid gir meg gode råd, støtter meg og motiverer meg. Snillere mennesker enn dere skal man lete lenge etter.

♥ Jeg er takknemlig for at jeg har tak over hodet, mat i kjøleskapet og penger på konto. Nå om dagen er det veldig lett å se at det helt klart ikke er en selvfølge. Så at jeg er en av de heldige som har alt det nødvendige er jeg veldig takknemlig for.

♥ Jeg er takknemlig for lille Milo. Den lille tassen som gleder hjertet mitt hver eneste gang jeg kommer inn dørene. Han som alltid får meg til å smile uansett hvilken dag jeg har hatt.

♥ Jeg er takknemlig for at jeg har gått igjennom alt jeg har gått igjennom. Tro det eller ei, men det er jeg faktisk. For jeg hadde aldri vært den jeg er i dag om jeg hadde svevd gjennom hele livet.

♥ Jeg er takknemlig for alt jeg har fått oppleve. Både når det gjelder reiser, mennesker jeg har møtt på, opplevelser og muligheter jeg har fått.


Jeg vil også gjerne vite hva akkurat du er takknemlig for. Så legg gjerne igjen en kommentar!

Ja, jeg er avhengig!

  • 25.11.2015 kl. 19:39

Ja, nå innrømmer jeg det. Jeg er avhengig. Jeg har lenge prøvd å skjule det, i hvertfall for mamma og pappa - men de har hatt sine mistanker. Jeg har nektet ettersom jeg bestemte meg for å slutte rett etterpå. Men så begynte jeg igjen. Jeg er avhengig. Det høres så brutalt ut når jeg sier det på denne måten, men det er jo det som er fakta. Det som startet helt uskyldig med en liten forkjølelse viser seg å nå ha blitt mye større.

Dere har kanskje klart å gjette dere frem til hva jeg skal frem til allerede? Jepp, jeg er avhengig av nesespray. Hvor sykt er ikke det? For å være ærlig trodde jeg faktisk ikke at det gikk an, og i hvertfall ikke at jeg var det selv, før mamma og pappa mistenkte at jeg var det. Dere skjønner, det er en grunn til at det står at man ikke skal bruke otrivin nesespray mer enn 10 dager sammenhengende, utenpå esken. Da kan man nemlig ende opp som meg nå.

Det hele startet med at jeg var forkjølet over en litt lengre periode, og derfor brukte nesespray daglig. Da forkjølelsen var over la jeg ikke merke til det ettersom jeg fremdeles ble tett i nesen flere ganger til dagen. Jeg tenkte at det bare hang litt igjen, og fortsatte med nesesprayen. Det som til slutt viste seg var at kroppen min ble så avhengig av denne nesespayen at jeg nå blir tett "uten grunn". Altså, jeg blir tett i nesen selv om jeg ikke er forkjølet, kun slik at kroppen min skal få i seg nesespray daglig. Haha, litt vanskelig å forklare, men skjønner dere hva jeg mener? 

Jeg har likevel bestemt meg nå. For siste gang. Jeg får heller gå noen dager pottetett slik at jeg vender meg av dette her, for det funker ikke å være avhengig av nesespray. Det er ikke bra heller! Så nå har jeg bestemt meg. Ikke et eneste sprut til, i hvertfall ikke før neste gang jeg blir forkjølet (men kun om det er etter at jeg er blitt bra igjen). Og da skal jeg passe på og ikke bruke den mer enn i ti dager sammenhengene. Ikke gjør det du heller! For selv om dette ikke er superalvorlig, og langt i fra det verste man kan være avhengig av, så er det ikke noe gøy. Er du avhengig av noe? 

Verdens beste moffen

  • 20.11.2015 kl. 22:00

Så var dagen her - den siste bursdagsfeiringen i vår familie dette året. Nøyaktig ti dager etter at pappa ble 43 år, fem dager etter at jeg ble 20 år og tre dager etter at onkel Jon ble 43 år, var det endelig morfar sin tur! Snille, gode "moffen" min fyller 66 år i dag ♥

Moffen som alltid var den jeg var nødt til å ha med meg til tannlegen. Jeg turte ikke gå hvis ikke morfar var den som fulgte meg. Han som var (og fremdeles er) min bestevenn som lærte meg å brette papirfly, for så å ha konkurranse om hvem som klarte å få dem til å fly lengst. Vi som elsket å ligge på stuegulvet å spille ludo da jeg var yngre. Eller jeg elsket det i hvertfall, vet ikke helt om du kun gjorde det for å glede meg eller om du likte det du også, men det så i hvertfall ut til at du hadde det gøy. Ludo gikk over til yatzy, som var det vi spilte da jeg var litt eldre. Stigespill var vi vel også innom når jeg tenker meg om.

Jeg glemmer heller aldri alle de gangene vi har tegnet sammen. Når jeg tenker meg om var det vel forresten jeg som pleide å tegne... på ryggen din... haha, så skulle du gjette hva jeg tegnet. Og av en eller annen grunn tok det alltid både en, to og tre forsøk til før du klarte å gjette riktig. Haha, det var noe av det kjekkeste jeg visste - og siden jeg tegnet på ryggen din har jeg en liten anelse om at du likte det du også ;-)

Kjørelærer har du også vært for meg. Kommer aldri til å glemme den første dagen min bak rattet, da vi kjørte frem og tilbake i en liten runde langt inne på et byggefelt. Det første jeg spurte om da vi satte oss inn i bilen var hvorfor det var tre pedaler, og hva i alle dager den tredje pedalen skulle brukes til. Haha, på mystisk vis klarte jeg likevel å kjøre i sentrum senere den dagen - det kan vel bare forklares med at du var en kjempe god kjørelærer.

Og takk for at du kommer som en reddende engel når jeg klarer å gå fra bilen med lysene på... 

Tusen takk for alle timene du satt i pasasjersetet ved siden av meg bare for at jeg skulle lære meg å kjøre. Tusen takk for alle de nettene jeg har fått overnattet hos dere, og ikke minst for alle de nettene du og jeg har ligget og snakket til langt ut på natt om alt og ingenting. Tusen takk for at du lærte meg å snekre, og at jeg har fått være med deg å fiske og trekke teiner i Hervik i alle år. Tusen takk for at du tok europas bratteste vannsklie med meg noen dager før du fylte 60 år. Tusen takk for at du holdt tale i konfirmasjonen min, og rørte meg til tårer med alle de fine ordene du sa. Tusen takk for alle de gangene jeg har fått være med deg og mormor til syden. Tusen takk for alle de timene du valgte å bade sammen med meg i et iskaldt basseng da vi var i syden når jeg var liten. Tusen takk for at du alltid har vært der for meg, og at jeg har kunnet snakke med deg om alt mulig. Tusen takk for at du er du, og at du er morfar en min.


 Verdens beste moffen ♥ Jeg er kjempe glad i deg og gratulerer så masse med 66 års dagen din!

Mitt møte med en fremmed

  • 19.11.2015 kl. 11:53

Da jeg våknet i dag så jeg solen gløtte frem mellom skyene, noe som absolutt ikke er en selvfølge på denne tiden av året. Derfor benyttet jeg denne muligheten til å gå en ekstra lang tur med Milo denne morgenen. Jeg tok på han båndet og han logret med halen med det samme. Rett før vi gikk ut døren vurderte jeg om jeg skulle ta med kameraet mitt eller ikke, men valgte sistnevnte ettersom jeg var redd for at det skulle begynne å regne. 

Og så, til overskriften! Da vi hadde kommet et lite stykke møtte jeg en veldig snill og hyggelig gammel mann som heter Geir. Han stoppet opp i det vi skulle gå forbi han, og spurte om han kunne hilse på Milo. Noe han selvfølgelig fikk lov til! Det jeg syntes var så søtt med hele situasjonen var at han var så åpen og pratsom. Vi snakket om alt fra hvor han kom fra og til hva han husket fra krigen. Vi sto og pratet sammen i evigheter helt til han sa at han burde komme seg hjem før sønnen hans meldte han savnet og begynte og leite etter han, haha. Så da tok vi hverandre i hånden og ønsket hverandre en fin dag videre. Han gikk hjemover med et stort smil om munnen.

Hvorfor er ikke flere nordmenn som han? Hvorfor er det sånn at vi er så redde for å snakke med fremmede? Og har vi ungdommer noe å lære av de eldre, ser vi for mye ned på mobilen og glemmer at det virkelige liv skjer rett foran oss. Selvfølgelig oppfordrer jeg ikke barn til å være helt åpne med fremmede og for eksempel fortelle om hvor de bor. Men de fleste der ute er bare snille mennesker som hver og en har sin historie de kan fortelle. Føles samtalen naturlig, lytt og bli kjent med vedkommende. Kanskje du får deg en ny venn?

Angsten som har blitt en del av min hverdag

  • 18.11.2015 kl. 20:05

Vel, ettersom jeg nå har flyttet bloggen men dessverre ikke fikk de gamle innleggene mine over (enda), er det kanskje på tide å publisere det innlegget som ble mest lest. Det fikk faktisk mer enn tre ganger så mange visninger, kommentarer og delinger som noen av de andre innleggene. Jeg la ut denne videoen i begynnelsen av mars i 2014, og siden den tid er den sett av over 9000 mennesker! Det er helt sinnsykt, og jeg hadde aldri i min villeste fantasi sett for meg at den kom til å bli sett av så mange. Jeg håper bare at den har vært til hjelp for noen av dere.

Uansett, videoen handler om min historie. Hva det var som utløste angsten i mitt tilfelle, hva som hendte i ettertid og hvordan jeg har taklet det. Enkelt og greit min historie om angsten som ble en del av min hverdag.

 

Ellers kan jeg dele med dere at jeg faktisk så igjennom denne videoen for aller første gang siden jeg lagde den, i dag. Nå nettopp. Og jeg begynte å gråte. Jeg har aldri turd å se gjennom den ettersom det vekker så mange vonde følelser og minner å høre meg selv fortelle om dette. Det var vondt nok å fortelle det når det ble spilt inn, så jeg har liksom bare latt det ligge siden den tid. Jeg redigerte videoen raskt og la på litt musikk i bakgrunnen (som jeg merket at var litt for høy enkelte steder i filmen, men som sagt så jeg aldri gjennom den for å sjekke at alt var bra) før jeg publiserte den. Det var som sagt både merkelig og vondt å høre meg selv fortelle om alt dette - men også litt godt. Fordi jeg føler at jeg er på en bedre plass i livet nå. Eller, jeg vet at jeg er det! Man vil alltid møte på hindringer og ting som gjør livet vanskelig, men man vil også kunne renne i nedoverbakkene og skli gjennom enkelte perioder. Og slik har jeg det nå. Jeg sklir!

Jeg håper denne videoen kan hjelpe deg eller noen du kjenner! Del den derfor gjerne videre på facebook.

Overlykkelig over verdens beste gave!

  • 16.11.2015 kl. 17:13

Nå har jeg lyst til å fortelle dere litt om gaven jeg fikk av mamma, pappa, lillesøster og Milo. Da vi satt ved frokostbordet i går morges hadde jeg åpnet alle gavene untatt denne. Den gjemte jeg til slutt, og i det jeg skulle strekke meg mot kortet som lå på toppen av gaven fikk jeg beskjed om å pakke opp gaven først istedet. Jeg gjorde som de sa, la kortet tilbake og begynte å rive opp papiret. Først litt forsiktig i hvert hjørne hvor teipen var festet - kun for å gjøre meg selv så nyskjerrig som overhodet mulig - før jeg etterhvert rev av resten som en ivrig vampyr som ikke har drukket blod på årevis. Da alt papiret var vekk lå den en rød gavepose igjen, og oppi den lå en ullgenser fra Kari Traa! Åh, en av disse fine ullsettene som dere garantert har sett på reklamer over alt. I fargen grå! Jeg kunne ikke tenkt meg noe bedre, for herlighet så fin den var. Jeg var super takknemlig og overlykkelig allerede, men det jeg ikke visste var at hovedpresangen lå i kortet. 



Etter å ha holdt opp, klemt og luktet på ullgenseren strevde jeg med å lande på jorda igjen, og i det føttene mine berørte bakken igjen åpen jeg kortet. Masse skrift, hjerter og farger - åh, akkurat slik jeg liker det. Jeg nøt synet av kortet før jeg bestemte meg for å begynne å lese. Mormor, morfar, mamma og lillesøster satt spent rundt bordet og lyttet mens jeg leste høyt for alle. 

 Kjære gode snille Linn Therese

Tenk at du har blitt 20 år... allerede! D e ikkje te å tro. Huske d som d va i går. Eg lå på sofaen ein tidlig morgen, hadde hatt ei lang natt. Tenk at du snart skulle komma. Plutselig hørtes et lite knikk ... der gikk vannet. Ringte mormor, hu kom skeinanes i svigerfar sin bil. Turen gikk te sykehuset. Pappa så va på jobb fikk beskjed om å komme. Tenk at me skulle få vår etterlenta prinsesse snart ... 1237 kom du

LYKKE

Me e så utrolig glad i deg, og håpe du får ein flotte dag, med sus og dus, pakkar og brus. 

Store goe bursdagsklem og nuzz fra mamma, pappa, Marthe og Milo!

❤       ❤       ❤          

Nå lure du kanskje på ka du ska få av oss te bursdagen din :-) Gå inn på:

http://bunge.no/anlegg/trolljuv-adrenalinpark-bratt-og-luftig
denna pakken kan du ikkje få nå. Du må dessverre venta te tidligaste Lørdag 28. Mai kl. 1300

❤       ❤       ❤       ❤      

Tenke du e spente. Siden d e litt lenge te ska du få ein pakke i dag og.

❤      ❤      ❤      ❤     

Herlighet! Tenk det! Strikkhopp! Wæ! Hvordan i all verden skal jeg klare å lande etter dette da! Jeg som alltid har hatt lyst til å både hoppe i fallskjerm og hoppe i strikk, og nå skal jeg faktisk få oppleve det! Fy søren som jeg gleder meg til mai-måned! Dette her kommer til å bli så bra, og jeg aner faktisk ikke hvordan jeg skal klare å gå i seks måneder med denne opplevelsen i vente! Et halv år, liksom! Det er lenge det, men det kommer til å være såå verdt det!



Avslutter med et overlykkelig smil! Det må vel være lov når man har fått en slik gave som dette!?

Nå skal jeg hvertfall til Paris

  • 14.11.2015 kl. 19:38

Ord blir fattige. For å være helt ærlig aner jeg ikke hva jeg skal skrive her nå. Å late som ingenting, og skrive om noe helt annet enn det som skjer i verden nå er uaktuelt. Det blir for respektløst i mine øyne - men på samme tid så finnes det ikke ord for å beskrive noe så forferdelig. 

Nesen min er pottetett, maskaraen har satt spor nedover kinnene mine og klumpen med sorg sitter langt oppe i halsen. Heldigvis hadde nesten alle gjestene i selskapet mitt gått før vi satte på nyhetene og tårene begynte å renne igjen. 

Jeg lå våken helt til halv fire i natt. Oppdaterte nyhetene på hver eneste nettavis og fulgte med på hva som foregikk i Paris samtidig som tårene rant og jeg hikstet uten noe kontroll. Når noe slikt som dette skjer kjenner jeg sorgen stikke så sinnsykt dypt i meg. Det verste med alt dette er at det hendte uten noe mål og meining. De angrep en av Europas vakreste byer. En by som ekstremt mange mennesker har et nært forhold til. Jeg har alltid ønsket å reise til Frankrike. Til Paris. Oppleve eiffeltårnet. Etter denne hendelsen er jeg ikke lenger i tvil. Nå skal jeg i hvertfall til Paris. Grunnen er ganske enkel: "Darkness cannot drive out darkness; only light can do that. Hate cannot drive out hate; only love can do that." Et sitat av Martin Luther King.

Religion kan være en fin ting, men når det tar over menneskers psyke og liv på denne måten er det uten tvil det mest grusomme jeg vet om. Faktisk.

Tusen takk for at du er du!

  • 10.11.2015 kl. 15:00

I forigårs hadde han farsdag og i dag har han bursdag. Det blir travle dager og mange gaver på pappan min for tiden. Den gode, snille pappaen min som alltid har vært der om det skulle være noe. Om så det er hjelp til noe med bloggen, synspunkter på treningen min eller hjelp til å skifte dekk på bilen - så er han alltid der. Både ved store og små problemer. I dag fyller han 43 år, og dersom vi går nøyaktig 20 år tilbake i tid er det fem dager til han og mamma blir foreldre for første gang. Tenk det! Han og jeg har bursdag med bare fem dagers mellomrom.


Likevel er det å ha bursdag i november bare en av mange ting vi har til felles. Vi har alltid elsket å dra på fisketurer sammen, helt fra jeg var veldig liten. Jeg husker det som om det var i går da vi kjørte moped bort til farmor og farfar for å grave opp mark fra hagen deres. Vi gravde begge to, og ingen av oss var redd for å bli møkkete på hendene. Deretter samlet vi dem i en boks og kjørte videre ned til bekken vi alltid pleide å fiske i. Du sto gjemt mellom trærne med stangen over vannet mens jeg holdt meg i bakgrunnen og fulgte spent med. Jeg hadde lært for lenge siden at jeg skulle være stille når vi fisket. Jeg sto der og holdt boksen med mark mens du dro opp fisk etter fisk. Selv om vi ikke sa så mye under fiskingen hadde vi det utrolig gøy! Da vi kom hjem sløyde du fiskene i vasken før vi hadde dem til middag. Det var noe av det kjekkeste jeg visste, og definitivt noe jeg ser tilbake på med et smil når jeg tenker på barndommen min. Jeg kan ikke ha vært mer enn fem år.

Noen år senere da jeg begynte på vektløfting var du superengasjert og støttet meg fra første stund. Jeg var akkurat fylt ti år da jeg hadde min første vektløftertrening, og jeg så enormt opp til deg. Jeg husker så godt at jeg hadde kjempe lyst til å bli like sterk som deg. Du var forbildet mitt, uten tvil. Du ER forbildet mitt. Jeg ser enda opp til deg, og det kommer aldri til å forandre seg. Du har en slik unik måte å tenke på som gjør at uansett hva som hender klarer du likevel å komme deg igjennom det. Du er en problemløser uten like, og jeg elsker måten du binder oss sammen på. Vi fire. Mamma, lillesøster, meg og deg. Det er du som er limet i familien vår. Du passer på oss, holder oss positive, hjelper oss og ja, du bare er der. Og det er jeg så takknemlig for.

Tusen takk for at du er du, pappa - og GRATULERER SÅ MASSE MED DAGEN!

Follow my blog with Bloglovin

Dette hjelper mot angstanfall

  • 09.11.2015 kl. 11:42

I går kveld kom jeg over et bilde da jeg skrollet nedover på facebook. Der sto det forklart hva du kunne gjøre for å motvirke et angstanfall, og jeg ble brått interessert ettersom dette er noe jeg muligens vil ha god utbytte av. Jeg har enda ikke fått testet ut om det faktisk fungerer, men da jeg så hvor mange som hadde delt bildet konkluderte jeg med at det i hvertfall er verdt et forsøk og to. Derfor har jeg også lyst til å dele det videre med dere, så kan jeg heller gi dere en oppdatering etter at jeg har funnet ut om det fungerte for meg eller ei. Det hele er egentlig ganske enkelt og ikke noe hokus pokus i det hele tatt.

Merker du at angsten begynner å snike seg innpå er det første du skal gjøre å se deg rundt.

Se deg rundt og prøv å finne 5 ting du kan se, 4 ting du kan berøre, 3 ting du kan høre, 2 ting du kan lukte og 1 ting du kan smake.

Du trenger selvsagt ikke røre og smake på disse gjenstandene, men bare prøv å finn noen gjenstander det hadde vært mulig å gjort det med. Ellers må jeg være ærlig å si at jeg tror egentlig ikke det er det du må gjøre som egentlig hjelper, men heller det at du klarer å flytte fokuset over på noe annet lenge nok til at angsten forsvinner. Eller i hvertfall gjemmer seg litt vekk. Hvem vet, det er i hvertfall verdt et forsøk!

Vær så snill og del videre slik at så mange som mulig får dette med seg. Det er stor sannsynlighet for at du da kommer til å hjelpe noen av vennene dine som ikke har det så lett! Angst og depresjoner er mer utbredt enn man tror, og dessverre usynlig utenfra.

Det som skjer når du snur ryggen til

  • 05.11.2015 kl. 21:00

 


 

Mennesker kan være vonde - veldig vonde. De kan komme bort og fortelle deg ting som virkelig sårer. De kan ta opp knyttnevnen og denge løs. De kan samle seg rundt deg, en hel flokk. Det er deg mot resten. Slikt er vondt. Men det er likevel ikke så vondt som det kan være å få vite hva som skjer bak ryggen din. Når noe skjer åpenlyst kommer det som regel fra noen du forventer at det kan komme i fra. Når det skjer bak ryggen din derimot, da pleier det å være motsatt. De du trodde du kunne stole på, de du fortalte dine innerste hemmeligheter til og de du stilte opp for når de hadde det vondt. De menneskene. De snakker stygt om deg med en gang du snur ryggen til. Det er vondt det.

Selv har jeg opplevd at noen jeg trodde var min venninne, noen jeg trodde jeg kunne stole på - til syvende og sist var den som snakket styggest om meg av alle. Det gjør ekstra vondt når de vonde ordene kommer fra noen du trodde var på din side. Jeg har aldri blitt så såret så mye - til tross for flere år med mobbing - som jeg ble da jeg fikk vite hva "venninna mi" egentlig synes om meg. Mobbing gjør vondt, men det kommer fra de samme folkene dag etter dag, og det er forventet. Stygge ord fra noen du stoler på derimot, det er så uforventet og vondt - og det sårer derfor så uendelig mye mer.

I mitt tilfelle prøvde jeg lenge å tilgi personen som hadde såret meg. Personen som snakket stygt om meg med en gang jeg snudde ryggen til. Jeg prøvde å fikse opp, jeg prøvde å tilgi, jeg prøvde å glemme. Rett og slett fordi jeg hater å ikke komme overens med noen. Mitt største ønske er at alle skal like meg, og at ingen skal tenke noe stygt når de hører navnet mitt. Men jeg har nå fortstått at det aldri kommer til å skje. Det finnes alltid mennesker som leter etter en mulighet til å presse deg ned i gjørma. Det finnes alltid mennesker som er sjalu, og mennesker som er så stygge innvendig at de ikke ønsker andre godt. Det har jeg selv fått erfare. Derfor vet jeg at det ikke er noe vits i å bruke tid og krefter på å prøve og fikse opp når menneskene du trodde du kunne stole på virkelig beviser at du ikke kan det. Da er løpet kjørt - glem det hele, behandle personen som hvilken som helst annen fremmed og kom deg videre. Ikke la personen dra deg ned og få deg til å tro at det er deg det er noe galt med. For det er det så absolutt ikke! Det er de som baksnakker, det er de som har et sort hjerte og det er de som ødelegger, det er ikke ditt problem. Det var det jeg til slutt så meg nødt til å innse, og jeg har det så mye bedre nå. Hun er ikke lenger min venninne. Hun er en fremmed. Hun er falsk. Hun er ikke lenger mitt problem. 

Jeg klarte det alene!

  • 04.11.2015 kl. 14:58

Åh, dere! Nå er jeg så sinnsykt stolt over meg selv. Jeg har nettopp gjort noe for aller første gang i hele mitt liv. Noe som andre kanskje ser på som helt normalt, men som for meg er en ufattelig stor utfordring. På grunn av angsten synes jeg det er veldig vanskelig å gå på steder alene, spesielt på steder hvor jeg er nødt til å snakke om angsten med andre. Det vil si til legen. På en eller annen måte har jeg klart å lære meg å gå til psykologen alene, men det var først etter at mormor hadde vært med meg de første x-antall gangene. Legen derimot, det har jeg aldri klart. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg tror det er fordi jeg aldri har snakket med legen min om angsten før i år. Jeg har liksom kjent han lenge før jeg fikk psykiske problemer, og derfor føler jeg meg veldig svak når jeg plutselig skal snakke om det med han. Jeg vet ikke helt. Det er så vanskelig å forklare følelsen. Men for å si det enkelt da - det er ikke noe lett for meg å gå til legen alene. Jeg har derfor alltid hatt enten kjæresten eller mormor med meg. 



I dag derimot. I dag satt jeg hos mormor i en time før jeg skulle til legen. Jeg satt der og mannet meg opp i litt over et kvarter før mormor spurte meg når timen var. Jeg svarte klokken fjorten, før jeg fortsatte med å si at jeg hadde lyst til å prøve og gå alene i dag. Hun ble overrasket og stolt på én gang, og jeg følte meg med en gang både sterk og stolt over meg selv. Dette her skulle jeg klare!

Og vet dere hva? Jeg klarte det også! Og det gikk faktisk veldig fint. Litt skummelt, og jeg kjente angsten snike seg på i det jeg gikk inn på venterommet. Panikken kom i det jeg lukket døren bak meg og så alle som stirret på meg. Jeg klarte derfor ikke å gå bort til luken og fortelle at jeg hadde kommet slik jeg egentlig skal, og satte meg bare ned istedet. Hjertet dunket så hardt at jeg var helt sikker på at alle i venterommet hørte det. Jeg hadde også problemer med å puste rolig og kontrollert. Men jeg klarte det likevel! Jeg satt der! Jeg gikk ikke ut! Og i det jeg ble ropt opp og fikk komme inn på kontoret til fastlegen min kjente jeg at jeg klarte å slappe litt mer av. Når jeg var ferdig og kunne gå ut derifra følte jeg meg som verdens sterkeste! Dere aner virkelig ikke hvor bra jeg føler meg nå, jeg kan klare alt i hele verden jeg nå! Jeg er så stolt over meg selv!

En vanlig ting for andre, men en stor utfordring for meg. En utfordring jeg klarte å mestre!

Tusen takk for at jeg ble født i Norge!

  • 26.10.2015 kl. 19:13

Tidligere i dag da jeg satt i stuen og koste med lille Milo kikket jeg tilfeldigvis ut av vinduet, og da slo tanken meg med det samme! Herlighet så fint det er med høst. Vi har både røde, gule og oransje trær i hagen, og kommer man utenfor gårdsplassen vår kan man se fargerike trær og løv i veiene over alt. Det er nå på høsten at jeg setter ekstra stor pris på at vi har et så stort skille mellom årstidene som vi har. For ja, det hadde garantert vært deilig å bo i syden, men jeg tror ganske sikkert at jeg til slutt hadde blitt litt mett på sommer og sol. Etter en stund hadde jeg heller lengtet etter kalde høstkvelder, den første snøen og ikke minst å se de første blomstene titte opp fra jorden etter en lang vinter. 

Her i Norge har vi i mine øyne det beste av alle verdener. Om sommeren kan vi oppleve mange lange og deilige sommerdager med temperaturer opptil 30 grader, og det er dagslys så og si hele døgnet. Vi løper rundt i bikini og sommerkjoler, går på skogsturer og er ute på havet og fisker til langt ut på natten. Likevel har vi iskalde vinterdager med så mange minusgrader at jeg ikke orker å skrive det ned, snøen faller fra himmelen døgnet rundt, og hele landet vårt blir dekket av et hvitt, mykt teppe. Vi lager oss kakao, sitter inne og nyter tiden med familien, lager snømenn og snøhuler ute i hagen. Vi går på ski, vi går på skøyter og vi smaker litt på snøen når vi er ute, kjenner tørsten snike seg innpå og tror at ingen ser oss. Årstidene i mellom er også magiske på hver sin måte. Høsten er fylt av kalde, regntunge dager, men likevel noen varme solskinnsdager inni mellom. Det er varme farger over alt, og trærne kler av seg og gjør seg klar for vinteren. Våren er starten på noe nytt. Det er nå snøen smelter, og gresset titter frem. Planter er visne og brune etter å ha ligget under snøen i noen måneder, men plutselig blomstrer alt på ny, og temperaturene stiger gradvis.

Jeg elsker at vi har det sånn her i Norge! Det viser liksom naturen fra alle sider, og vi får vist frem landet vårt på alle mulige, vakre måter. Vi vokser opp med ski på bena, men vi lærer oss også å svømme i havet. Vi leker i snøen og lager snømenn, men når sommer er tilbake spikrer vi trehytter og griller. Vi får oppleve både det varme og det kalde, og det er jeg så ufattelig glad for! Tusen takk for at jeg ble født i Norge!

 

Pengene dine går ikke til det du tror

  • 23.10.2015 kl. 09:27



Okei, jeg pleier som regel å holde religion, politikk og samfunnsproblemer unna bloggen ettersom jeg ønsker at dette skal være et fristed der man ikke trenger å lese om nyheter og andre viktige saker, men heller koble litt av og få en god dose underholdning istedet. Nyheter, politikk og samfunnsproblemer finner man jo over alt ellers, ikke sant? Men nå er det nok. Nå må jeg bare komme med noe jeg fikk høre om for ei god uke siden, som sjokkerte meg helt ekstremt!

I løpet av de 60 siste årene har vi mennesker hugget ned halvparten av verdens regnskoger, noe som er helt ekstremt mye. Fortsetter vi i dette tempoet kommer verden til å gå under lenge før vi når år 2070! Jeg vet det er mange som lurer på hvorfor, og ikke minst hvorfor i all verden regnskogen er så viktig for oss. Selv lurte jeg også på det, helt til jeg søkte det opp og fant svarene jeg var ute etter. Derfor skal jeg dele noen punkter om hvorfor regnskogen er jordas eget skattekammer, før jeg tar for meg hovedpoenget i dette innlegget.

➜ På planeten vår har vi et drøss av ulike dyre- og plantesorter, men visste dere at mange av disse kun finnes i regnskogen? Slik at når vi river ned og ødelegger slik som vi gjør, så forsvinner de for alltid?

➜ Millioner av mennesker lever i regnskogen. Dette er mennesker som har levd hele livet sitt der inne, og ikke kjenner til noe annet. Mennesker som er blant jordas fattigste, men som likevel klarer å finne alt de trenger der inne, og dermed ikke lide noe nød av det. De lever av skogen, jorda og vannet i regnskogen. Hvis de mister tilgang på disse ressursene har de ikke lenger noe å leve av. Derfor sier det seg selv at om man river hjemmet deres vil de sitte igjen uten å ane hvordan verden her ute fungerer.

➜ Regnskogen har også ekstremt mye å si for jordas klima. Etterhvert som regnskogen ødelegges blir bare været varmere og varmere, i tillegg til at det blir mye mer ustabilt. Vi ødelegger rett og slett den gode balansen i naturen slik vi holder på nå.

➜ Når vi allerede snakker om global oppvarming kan jeg ta med at mellom 10 og 15 prosent av verdens klimagassutslipp skjer i forbindelse med avskoging. Er ikke det ekstremt å tenke på? Vi bruker så mye energi og ressurser på å hogge ned noe som ødelegger planeten vår, driver millioner av mennesker ut i fattigdom og i tillegg utrydder unike dyre- og plantesorter. Hvor er logikken i dét?

Men nå var det ikke dette jeg egentlig ville ta opp i dette innlegget. Det som sjokkerte meg er måten å løse dette problemet på. Dere har garantert hørt om det, og mange av dere har også bidratt til å stanse nedhoggingen ved å donere penger til regnskogsfondet gjennom tv-aksjonen forrige søndag. I seg selv en utrolig fin løsning og en fantastisk måte å håndtere problemet på. Det som derimot er helt på trynet er at TV-aksjonen har brukt hele 38 millioner kroner på å organisere "verdens største dugnad"! 38 millioner, dere! Det er nesten 40 millioner kroner det, og tørr dere gjette hvor de pengene ble tatt fra? Jepp, rett fra de pengene som vi puttet i bøssene i god tro om at alt skulle gå til å redde regnskogen. Istedet går nesten 40 millioner av dem til personal- og driftskostnader i sekretariatet som er oppnevnt av Regnskogfondet, samt til reklame og reiseutgifter. Bare NRK i seg selv får betalt 3,7 millioner kroner for å lage selve TV-sendingen som gikk søndag kveld. For hver tusen lapp har to hundre av de kronene gått til noe helt annet enn å redde regnskogen. Er det bare jeg som synes dette er helt feil? I hvertfall når det kalles en dugnad. Om bøssebærerne er frivillige, hvorfor skal de som "sitter i toppen" få betalt? Hadde det ikke vært mye mer rettferdig og ikke minst effektivt å la alle pengene, hvert eneste øre, gå til det vi regner med og stoler på at det vil gå til?

Det synes i hvertfall jeg. Dette er jo helt på tryne!

Linn Therese Dagsland

Ei smilende og positiv jente på 21 år. Skriver om hverdagen som nybakt mamma til lille Dennis som ble født den 19.mars 2017. Mye av bloggen handler om baby, trening og alt som hører med mammalivet. I tillegg til små ubetydlige ting, vanskelige hendelser fra fortiden som har medført at jeg i dag lever med sosial angst. Deler også gode matoppskrifter, antrekk, tips og kjærlighetslivet mitt med dere. Lurer du på noe mer er det bare til å ta en titt på "om meg" innlegget som du finner i menyen under headeren.

Alle henvendelser kan sendes til:
linn_therese_dagsland@hotmail.com

Bloggdesign

Søk i bloggen

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no