Innlagt på sykehuset i natt!

  • 20.02.2017 kl. 14:35

Bloggmotivasjonen, livsgnisten og ikke minst energinivået mitt er bare «bånn i bøtta» for tiden. Jeg er så sliten og lei. Vurderte å droppe å fortelle dere at jeg ble innlagt på sykehuset i natt, kun fordi jeg vet at jeg er nødt til å skrive en del for å fortelle det - og når til og med det er slitsomt sier det litt om hvor lite energi jeg egentlig har. Jeg som pleier å elske og skrive.

Uansett, det begynte lørdagskveld. En vond smerte nederst i magen. Jeg tenkte ikke så masse over det, annet enn at jeg la meg for kvelden og prøvde å sove det bort. Lillegull var like aktiv som han pleier, så jeg ble ikke bekymret. Da jeg våknet i går morges var smertene der fremdeles, og utover dagen ble de egentlig bare verre og verre.

Rundt klokken 15 bestemte vi oss for å ringe føden for å høre hva dette kunne være. På dette tidspunktet klarte jeg ikke å gå oppreist uten at ei sinnsyk smertebølge skylte over meg. Smertene ble verre når jeg sto, og enda verre igjen når jeg løftet føttene. Jordmoren på føden ba oss komme inn på en kontroll.

Da vi kom inn ble det tatt en urinprøve som gav litt utslag på to stoffer, etterfulgt av ctg (som er et apparat som kobles til magen for å overvåke babyens hjertefrekvens). Det viste seg at pulsen til Dennis var veldig høy, og stigende, noe som betydde at han var tydelig stresset. Pulsen var helt oppe i 180-190 slag i minuttet, uten at han bevegde noe særlig på seg (så det var altså ikke det som skapte den høye pulsen).

Da de sjekket blodtrykket mitt fikk de bakoversveis over hvilken puls jeg hadde. Blodtrykket var også litt høyt, men der fikk jeg aldri høre noe tall. Pulsen min derimot var på 160 til tross for at jeg hadde ligget i 20 minutter på en benk og slappet av. Jeg følte meg verken engstelig eller bekymret, men likevel slo hjertet mitt altfor fort. 

Jeg ble koblet fra ctg-en og sendt videre til en lege som ville ta ultralyd for å ta en enda mer nøyaktig titt på babyen. Igjen så alt fint og normalt ut - bortsett fra den høye pulsen såklart. Etter rundt en halvtime på ultralydbenken var det tilbake til det forrige rommet for ctg enda en gang. Denne gangen var heldigvis Dennis litt roligere, men fremdeles for høy puls i forhold til hva de egentlig ønsket.

Det kom ei dame opp fra labratoriet for å ta noen blodprøver for å prøve og finne ut hva som var galt, men disse resultatene måtte vi vente i to timer på å få. Vi satt derfor på dagligstuen i mellomtiden, og jeg fikk beskjed om å la være å spise tilfelle de plutselig måtte ta keisersnitt for å få barnet ut.

Heldigvis slapp de det! Resultatene på blodprøvene var fine, men de viste at jeg hadde en infeksjon i kroppen. Men riktignok ikke så ille at det var alvorlig. Vi ble derfor sendt hjem igjen med lav terskel for å ta kontakt igjen, og vi ble bedt om å ringe igjen dersom smertene i magen ikke gav seg utover kvelden/natten.

Rett før midnatt ringte vi igjen. Smertene i magen var enda like vonde. Da vi kom inn ble det gått igjennom samme prosedyre. Urinprøve først, så ctg, og underveis i ctg-målingen ble det tatt blodtrykk og puls på meg. Alt gikk ganske bra helt til de så resultatet fra blodtrykk- og pulsmålingen. Plutselig løp jordmoren ut og kom tilbake med en lege. Legen løp ut igjen samtidig som jordmoren ble igjen hos meg, pratet med meg, målte temperaturen min, lyttet på hjertet mitt og en del andre undersøkelser.

Den samme legen kom andpusten tilbake bare et par minutter senere, da hadde hun med seg ei gigantisk sprøyte og en stor maskin med ti tusen ledninger på. Først tok hun en blodprøve i fra hovedpulsåren min gjennom håndleddet - noe som forresten gjorde fryktelig vondt, og så begynte hun å klistre på noen runde plaster over hele kroppen min. 

I andre enden av rommet gikk Christopher frem og tilbake og var tydelig stresset over hele situasjonen samtidig som han oppdaterte mamma på telefonen underveis. Legen koblet en ledning fra det store apparatet til hver av plastrene hun hadde klistret over kroppen min, og så begynte den å dure. Alt dette samtidig som babyens hjerterytme ble overvåket på ctg-en.

Denne store maskinen var tydeligvis til for å overvåke hjertet mitt og prøve å se hvorfor det slo så fort. Legen var både bekymret for at jeg skulle besvime på grunn av den høye pulsen, at jeg ikke i fikk i meg nok oksygen og at det var derfor det slo så fort, eller at babyen i magen skulle overanstrenge det lille hjertet sitt.

Hun fant likevel ingen grunn til at det slo så fort på hjertemaskinen, så da ble vi med inn til ultralyd etterpå. Jeg var fremdeles koblet til ctg når hun tok ultralyd, fordi de ville overvåke babyen hele tiden. Ultralyden viste også at alt var normalt (bortsett fra pulsen selvsagt). Når Dennis plutselig sovnet underveis i ultralyden kom det enda ei jordmor løpende med et glass iskald, sterk saft med isbiter for å prøve å vekke han igjen, fordi de likte ikke at han sov når alt var så uvisst.

Når jeg lå med ctg-bånd rundt magen, ble undersøkt med ultralyd og drakk saft kom det inn en sykepleier med mange glass og ei sprøyte. Hun tok enda noen blodprøver i albuen samtidig som alt det andre pågikk før hun forsvant igjen.

Skjermen under er fra ene registreringen i dag morges når pulsen til Dennis hadde gått ned igjen. Fortsatt litt høy, men heldigvis innenfor normalområdet (det hvite feltet). Den grå kurven helt nederst viser sammentrekningene i livmoren min.

Ultralydundersøkelsen ble avsluttet med innvendig ultralyd, hvor de heller ikke fant noe unormalt, og etter det la de meg inn. Da ble jeg lagt inn på ei fødestue og ikke et vanlig rom, og det var fordi det kun var i fødestuene de kunne koble apparatene opp mot skjermen som viste inne på venterommet til jordmødrene. Jeg skulle altså sove med ctg-apparatet på meg slik at babyens puls og trivsel inne i magen ble overvåket hele natten. I tillegg fikk jeg en pulsmåler på meg selv som også var koblet til hele natten.

Før jeg sovnet fikk jeg smertestillende for magesmertene, beroligende for den høye pulsen og sovemedisin for å få kroppen til å slappe helt av. Christopher fikk heldigvis være med meg hele natten, så han lå i sengen sammen med meg og holdt rundt meg helt til jeg sovnet. En veldig god trygghet når alt plutselig ble så hektisk og uvisst.

Han flyttet seg likevel over til en stol etter at jeg hadde sovnet, så her fant jeg han i dag morges.

I dag morges ble det gjort en ny ctg undersøkelse, og den viste at pulsen til oss begge hadde sunket i løpet av natten. De ligger fremdeles helt øverst i normalområdet, men akkurat så lavt nede at de var trygge på å sende oss hjem igjen. Magesmertene forsvant også i løpet av natten.

Så nå er vi hjemme igjen, jeg er super sliten, dritt lei og veldig klar for å bli ferdig med denne graviditeten. Vær så snill, la den siste tiden gå FORT!

8 Kommentarer

liveterherlig93

20.02.2017 kl. 14:46
kanskje han kommer snart::)

Linn Therese Dagsland

20.02.2017 kl. 15:03
liveterherlig93: Det håper jeg virkelig <3

Elisabeth

20.02.2017 kl. 14:57
Da blir det kanskje ikke noe av den middagen med Christoper sin familie

Linn Therese Dagsland

20.02.2017 kl. 15:03
Elisabeth: Nei, det var i går, så den ble vi dessverre nødt til å avlyse ettersom vi var på sykehuset da :-( Håper vi får tatt det igjen en annen gang! :-D

Oda Davidsen Nygaard

20.02.2017 kl. 15:15
Kjenner meg så godt igjen! Jeg opplevde ikke det du opplevde, men jeg hadde bekkenløsning med sterke smerter hele svangerskapet og var derfor mildt sagt ganske lei på slutten. Det du kan trøste deg med, er at en drittlei fødende er en god ting. Når fødselen starter, er du så lei og klar at det gir deg ekstra energi til å gjøre jobben du skal gjøre. Sånn opplevde i hvert fall jeg det!:) Lykke til og så krysser jeg fingrene for at han kommer snart:)

Victoria Larsen

20.02.2017 kl. 15:58
Høres utrolig spennende ut! Jeg håper du har det fint <3

siri

20.02.2017 kl. 18:37
Oisann så godt de tok dette på alvor å fikk alt under kontroll. Trodde nesten eg skulle få se et bilde av den lille prisen nå:) Ikke lenge ijen til mars da, så han kommer nok snart.

Karen Stenersen

20.02.2017 kl. 19:20
Jeg er så glad for at alt gikk bar, trodde nesten jeg skulle lese at han var ute eller at noe skulle fælt skulle skje. Ønsker deg masse lykke til og håper at alt går som det skal når han skal ut<3

Skriv en ny kommentar

Linn Therese Dagsland

Ei smilende og positiv jente på 21 år. Skriver om hverdagen som nybakt mamma til lille Dennis som ble født den 19.mars 2017. Mye av bloggen handler om baby, trening og alt som hører med mammalivet. I tillegg til små ubetydlige ting, vanskelige hendelser fra fortiden som har medført at jeg i dag lever med sosial angst. Deler også gode matoppskrifter, antrekk, tips og kjærlighetslivet mitt med dere. Lurer du på noe mer er det bare til å ta en titt på "om meg" innlegget som du finner i menyen under headeren.

Alle henvendelser kan sendes til:
linn_therese_dagsland@hotmail.com

Bloggdesign

Søk i bloggen

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits