LinnThereseDagsland -

Vi måtte på sykehuset!

  • 16.12.2016 kl. 20:52

Jeg synes det er så vanskelig, dette ansvaret jeg bærer på. Det er mitt ansvar å vite om du har det bra. Du kan ikke gi beskjed selv, det er det jeg som må gjøre for det. Det er jeg som må vite når du har beveget deg for lite, og hvor mye aktivitet jeg er fornøyd med.

I dag var det likevel ingen tvil, du hadde beveget deg altfor lite. Faktisk hadde jeg ikke kjent et eneste spark siden i går kveld. Jeg tenkte at det kanskje kunne ha med at jeg hadde vært på trening og deretter ute og handlet, og rett og slett ikke hadde hatt tid til å legge meg tilbake og kjenne etter. Dette gjorde jeg derfor rundt klokken seks. Jeg drakk iskald cola (noe som vanligvis får lillegull til å gå helt bananas der inne) la meg tilbake i stolen og kjente etter. Trykket på magen og prøvde å snakke til han. 

Klokken gikk, og over en halvtime senere hadde jeg fremdeles ikke kjent så mye som et eneste spark. Ikke ett livstegn siden i går kveld. Jeg ventet litt til ettersom vi hadde besøk, men så snart de var gått ba jeg min kjære om å ringe føden. De ba oss om å komme oppom på sykehuset med det samme.

Vi satte oss derfor i bilen, tok med helsekortet, og kjørte de få minuttene det tar å komme oss til sykehuset. Der gikk vi helt til enden av korridoren, tok heisen opp i tredje etasje og ble sittende på et venterom blant andre gravide, nyfødte og nybakte mødre.

Etter en liten stund kom det ei jordmor for å hente oss. Hun tok oss med på et undersøkelsesrom der jeg først ble bedt om å ta en urinprøve. Etter at den var tatt ba jordmor meg om å legge meg på en benk også skulle vi ta en sparketest, men før det ville hun bare sjekke hjertelyden til lille i magen. Superstresset og veldig bekymret brettet jeg opp toppen min og la meg ned på undersøkelsesbenken.

Jordmor kom med apparatet sitt og begynte å leite etter hjertelyden. Min kjære samboer sto bak henne og hadde øyekontakt med meg hele tiden. Klokken tikket og sekundene gikk seinere og seinere. Jordmor hadde allerede gått over hele magen tre ganger, uten å finne hjertelyden. Tårene presset på og jeg ble bare enda mer bekymret. Etter en god stund avsluttet hun prøvingen og gikk raskt ut av rommet.

Like etter kom hun tilbake igjen, hjalp meg opp fra undersøkelsesbenken og ba oss om å gå inn til legen rett over gangen. Jeg skulle verken ta toppen ned igjen eller tørke bort geléen. Selv om hun gjorde sitt beste for å skjule det merket jeg på hele henne at hun var stresset. På vei bort til legen sa hun «Nå hadde jeg litt problemer med å finne hjertelyden, så da skal legen få se på deg i stedet. Alt kan fremdeles være bra, men når jeg ikke finner hjertelyden vil jeg gjerne ha deg til ultralyd for å være sikker."

Tårene sprutet i takt med skrittene mine. Kjæresten holdt meg hardt i hånden og sammen gikk vi bort til legen - alle tre var like stresset. Da vi kom inn på det neste rommet ble jeg bedt om å legge meg på undersøkelsesbenken med det samme, og legen satt klar med ultralydapparatet i hånden. Hun plasserte det på magen min, og bare sekunder senere så vi endelig et bittelite hjerte som banket!

Jeg sank skuldrene samtidig som tårene bare rant enda fortere. Der var han! Frisk som en fisk, den lille luringen. Legen brukte lang tid på å sjekke at alt var bra med han før det ble konkludert med at han sannsynligvis hadde lagt seg veldig vanskelig til, som var grunnen til at jordmor ikke fant hjertelyden.

Ellers fikk vi vite at han veier akkurat 842 gram - og dermed er bittelitt mindre enn gjennomsnittet, men absolutt helt frisk og fin! 

8 Kommentarer

Victoria Larsen

16.12.2016 kl. 21:05
Flott du er! :)

Nina c

16.12.2016 kl. 21:11
Fikk tårer nå:/ bra hu fant hjerte lyden<3

byAnne

16.12.2016 kl. 21:14
Så bra at alt var bra! <3 Er skummelt når man ikke vet :O Lykke til videre i svangerskapet :)

ida

16.12.2016 kl. 21:19
Så godt å høre at alt er bra <3

Marie Oma

16.12.2016 kl. 22:22
Så godt å høre at alt sto bra til med han lille! Huff, er skummelt det der... :S Håper dere får slappe litt mer av nå da <3

fjellgeitbundingen

17.12.2016 kl. 00:03
Huff, for en ekkel opplevelse, men så godt med en slik gledesnyhet :)

Glagubben

17.12.2016 kl. 08:58
Så bra !

Jeg satt med hjerte i halsen hele tiden mens jeg leste. Kjenner så altfor godt til den følelsen der. Noe av det vondeste man kan kjenne på. Da vår lillegutt ble født, pustet han ikke ordentlig selv. Han hadde svelget for mye fostervann og det hadde satt seg som en propp i halsen hans. Det å se den slappe kroppen hans bli bært i hu og hast bort fra mor og over til et behandlingsbord for å få hjelp er den verste følelsen jeg har kjent på.

Heldigvis er legene veldig dyktige og raske så lillegutt pustet fint etter noen få strakser. Nå er han 2 mnd og frisk og rask som bare det. 7 kg og 65 cm lang :) Men selv nå er vi bekymret for alt :) Så den følelsen går nok aldri vekk. Kanskje derfor våre egne foreldre var så ivrige på at vi måtte ringe hjem osv osv når vi vokste opp.

Ønsker deg masse lykke til videre og følger blogg innleggene dine fast :)

mvh

Glagubben bloggeren

Maritato

17.12.2016 kl. 10:25
åhh.. så godt dere hørte hjertelyden til slutt <3 fikk helt tårer i øynene her... alt godt ønsker jeg dere nå og i juletiden som kommer med det lille mirakelet i magen <3

Skriv en ny kommentar

Linn Therese Dagsland

Ei smilende og positiv jente på 21 år. Skriver om hverdagen som nybakt mamma til lille Dennis som ble født den 19.mars 2017. Mye av bloggen handler om baby, trening og alt som hører med mammalivet. I tillegg til små ubetydlige ting, vanskelige hendelser fra fortiden som har medført at jeg i dag lever med sosial angst. Deler også gode matoppskrifter, antrekk, tips og kjærlighetslivet mitt med dere. Lurer du på noe mer er det bare til å ta en titt på "om meg" innlegget som du finner i menyen under headeren.

Alle henvendelser kan sendes til:
linn_therese_dagsland@hotmail.com

Bloggdesign

Søk i bloggen

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits