Farvel lille spire

  • 06.12.2015 kl. 23:02

Jeg var veldig i tvil om jeg skulle publisere dette innlegget på denne bloggen også. Det er tross alt et av de mest leste innleggene på den forrige bloggen min, men så er det likevel et veldig sårt tema. Men når det er sagt tror jeg det kan være godt for meg å dele det en gang til ettersom jeg går og tenker på dette nesten daglig. Tenk. I morgen hadde jeg vært i uke 28. Nå hadde vi med stor sannsynlighet visst kjønnet til nurket, og navn hadde vi bestemt oss for allerede før den lille slapp taket. Det er rart hvordan livet brått kan forandre seg synes jeg. Dette innlegget publiserte jeg på min forrige blogg den 26.juli.


I dag er det akkurat ei uke siden det frytelige skjedde. Eller egentlig vet jeg ikke nøyaktig når det var, det eneste jeg vet var at det var søndag i forrige uke at det jeg hadde gledet meg så uendelig mye over plutselig brast i tusen knas.

Jeg har startet dette innlegget femtiåtte ganger nå. Jeg vet verken hvordan jeg skal formulere meg eller om det er rett å fortelle dere om det. Likevel tror jeg at det kan være en god idé å skrive dette innlegget. Nettopp fordi jeg skulle ønske jeg hadde lest noe som dette for to uker siden. Da hadde kanskje alt vært helt annerledes nå. Jeg kunne kanskje vært gravid fremdeles.

I juni i år skjedde det store mirakelet, og noen uker senere fant kjæresten og jeg ut at vi skulle bli foreldre. Vi gledet oss veldig mye begge to! Vi la om kostholdet, planla navn, var innom hver eneste butikk i hele byen hvor de hadde en nyfødtavdeling. Og vi kjøpte klær. Mange små og søte klær i nøytrale farger som det lille barnet vårt skulle kles i åtte måneder senere. Med andre ord var vi så lykkelige som vi kunne bli og klarte nesten ikke å vente med å dele den gode nyheten med resten av familien.

Lørdag i forrige uke fortalte vi noen av de nærmeste den store nyheten. Planen var egentlig å vente til uke 12, men ettersom gleden var så stor og vi gledet oss ihjel klarte vi ikke lenger å holde det inne. Det gikk egentlig ganske bra, og vi gledet oss bare enda mer! Nå delte vi også gleden sammen med noen få av de nærmeste i familien - noe som bare gjorde det hele enda mer spennende og koselig.

Da jeg først tok testen var streken litt svak, men det hadde ingenting å si. I følge helsesøster betydde det bare at jeg produserte lite hcg noe som var like normalt som å produsere mye, og at det ikke hadde noen betydning for hva som skjedde med barnet i magen. Dagen etter at vi delte den store nyheten med de nærmeste bestemte jeg meg for å ta enda en graviditetstest bare for moros skyld - for å se hvor sterk streken var blitt når jeg var over seks uker på vei. Det var morgen, jeg hadde akkurat våknet og jeg trippet opp til toalettet med testen i jakkelommen. Satte meg ned, tisset på oppsugningsdelen og la den til sides mens jeg tørket meg og nynnet litt for å få tiden til å gå. Når det var gått rundt tre minutter klarte jeg ikke lenger å vente med å se den sterke streken. Jeg tok et par skritt frem og vente blikket ned på den lille pinnen som lå på kanten av vasken.

Sjokket kom først og jeg klarte egentlig ikke å røre en eneste muskel, jeg bare sto å stirret ned på pinnen. Deretter gikk det opp for meg at det kun lyste én strek noe som betydde at jeg ikke lenger var gravid, og tårene kom. De rant og rant. Den store drømmen, mirakelet vårt, vår baby, den lille spiren - var plutselig borte. Etter langt om lenge gikk jeg ut til kjæresten og han skjønte bare ved å se ansiktet mitt hva som hadde hendt. En lang klem, enda flere tårer senere bestemte vi oss for å dra til helsestasjonen dagen etter.

Lillesøster ble med meg ettersom kjæresten måtte på jobb. Da vi satt i ventestolene sa vi ikke stort men tenkemaskinen min gikk for fullt. Jeg hadde enda ikke forstått helt hva som hadde hendt, og klamret meg til håpet om at testen var feil eller at hcg-nivået kan svinge avhengig av hvilken mat og drikke man inntar. Jeg fant opp mange grunner til hvorfor testen viste negativ. Kun fordi jeg ikke ville innse at spiren vår hadde sluppet taket.

Dette var ei annen helsesøster i dag enn hun jeg snakket med sistgang. Da vi var kommet inn ba hun meg om å ta en ny test, som igjen viste negativ. Hun spurte etterpå om jeg hadde hatt smerter og blødninger. Jeg svarte at jeg hadde hatt små blødninger men ingen smerter. Jeg begynte å blø for seks dager siden, men det var veldig lite hele veien. Etter utallige timer foran google og enda et besøk hos helsesøster fant vi riktignok ut at små blødninger tidlig i svangerskapet var normalt. Så lenge blødningene ikke økte i mengde eller var fobundet med smerter i magen skulle jeg ikke kontakte lege. Vi stolte selvsagt på dette og regnet derfor med at alt var bra. Helsesøster snakket lenge med meg, beroliget meg og prøvde å trøste. Hun fant også den lille positive delen i alt dette triste. Nemlig at jeg nå vet at jeg kan bli gravid. Jeg vet at kjæresten og jeg har muligheten til å skape et lite mirakel sammen.



Helt til slutt vil jeg da dele med dere det jeg skulle ønske jeg visste da jeg var gravid. Nemlig at det er mulig å spontanabortere selv om du bare har små blødninger og ingen smerter. Neste gang vet jeg at jeg kommer til å kontakte lege med engang jeg ser så mye som en dråpe blod. Jeg tar meg ofte i tenke på hva som ville hendt dersom jeg hadde kontaktet lege sistgang. Hadde jeg fremdeles vært gravid nå? Det får jeg aldri vite, men jeg velger å tro at alt som skjer hender for en grunn. Håper bare så inderlig at alt går fint neste gang.

Del gjerne innlegget videre

21 Kommentarer

Marlene

06.12.2015 kl. 23:16
Huff, så vondt å lese, husker selv hvordan de første ukene var, og jeg var helt sikker på at jeg kom til å spontanabortere, litt fordi at moren min mistet sin første, og jeg hadde ingen symptomer, så jeg gikk å forberede meg på at det ikke var et hjerte som slo når vi kom til legen, og hun fant jo heller ikke hjertelyden før uke 18, men uansett hvor mye man forbereder seg, tror jeg ikke man blir forberedt, det har heldigvis gått bra for meg så langt

Yvonne & Terje med 4beinte

06.12.2015 kl. 23:23
<3

Dette var fryktelig sterkt å lese og fryktelig trist! Det er veldig modig av deg å legge dette ut igjen, og det er fullt forståelig at du føler og følte som du gjorde <3

Ønsker deg og din kjære alt godt og håper det at dere vil få denne lykken igjen <3

06.12.2015 kl. 23:24
Spontanabort e heilt vanlig i uke 5-6, og e ingenting di kan gjør for å redda fostere.. Men viss det skjer igjen så får du det vertfall bekrefta på en annen måte:) Det positiva er jo at dokke begge kan bli foreldre:D

miamisweety

06.12.2015 kl. 23:31
for en sterk historie <3 jeg tørr ikke å dele min på bloggen enda, men det tærer på sjela. føler med deg, hvordan det føles. Tapet. . Jeg mista min i uke 14. Han/hun var allerede godt på vei i utviklinga, og en kunne se hvordan den lille så ut. Jeg ville ha vært i uke 22 eller sent i uke 21 nå, om jeg enda var gravid. Men av og til går det ikke. Sier til meg selv at, det var bare ikke ment denne gangen. INGEN fortjener og miste sin lille spire, uansett uke. For meg var det traumatiserende. Blødde så masse at jeg dro inn på sykehuset. De sa at jeg aborterte. Kasta opp i flere timer og hadde "rier" som de sa. ble værende i 2 dager der. Håper dere har det bedre, begge to, og husk at dere har en engel som våker over dere. <3 Er stolt av deg, du er så sterk! stå på. En dag, er det ment. stooooor klem, ifra meg <3

Camilla Sterner

06.12.2015 kl. 23:37
åå shit! Så utrolig trist!

lifewithayla

06.12.2015 kl. 23:45
Uff, vet hvordan den følelsen e litt for godt. Men du er heldig som kan bli gravid på en vanlig måte. Når kroppen e klar, så skjer det mest utrolige:)

Vendelin

06.12.2015 kl. 23:52
Jeg hadde selv spontanaport I uke 5, men jeg fikk storblødning og masse mensensmerter..

Og er så utrolig trist når du har funnet det ut så tidlig og at man gleder seg så mye, også skjer det men det skjer jo av en grunn, der e at kroppen finner ut tidlig at det er noe som e feil og spyler det ut..

Jeg fikk beskjed om at det bare hva å hive seg på nytt igjen med en gang man kom hjem, så april 2015 blei jeg gravid igjen etter å hatt SA I februar 2015

anonymromantiker

07.12.2015 kl. 06:00
Dette skjedde med meg i år, for noen måneder siden. Jeg er veldig lei meg fortsatt, og han jeg var sammen med er ute av livet mitt også. Og jeg er fortsatt redd for at jeg ikke vil oppleve noe så fantastisk igjen.. Men takk for at du delte historien din med oss!

Camilla

07.12.2015 kl. 12:54
Ord blir litt tomme, og jeg kjenner at jeg ble skikkelig lei meg på dine vegne! :( men som du sier, nå vet du at det er mulig :)

07.12.2015 kl. 15:27
Dette skjønte jeg ikke helt. Hvorfor ble testen negativ ut i svangerskapet?

Linn Therese Dagsland

07.12.2015 kl. 16:39
Anonym: Fordi jeg spontanaborterte :-(

mairho

07.12.2015 kl. 21:10
Sterkt å lese, noe som gjør en person så lykkelig og alt.. Men som du sa, du kan iallefall bli gravid i det hele tatt, og det er jo en bra ting :-) Bedre lykke neste gang, håper det ordner seg for deg <3

Maritato

08.12.2015 kl. 10:59
åhh....! For vondt langt inni hjertet mitt <3 For en utrolig tøff og sterk opplevelse... Ønsker alt godt for deg og dere og håper den store lykken kommer en dag <3 :D

Martine

08.12.2015 kl. 14:51
Dette var trist å høre:( Jeg hadde MASSE blødninger med min yngste datter og var livredd. Heldigvis gikk det bra hos meg. Blødninger er skummelt og det er jo så vondt når det går dårlige veien, når det er så ønsket. Det jeg trøstet meg med når jeg blødde og trodde at jeg garantert aborterte var at kroppen vår faktisk er helt utrolig. Den ordner opp. Selv om det er vondt, så var det nok en grunn til at den bestemte seg for at dette ikke skulle fortsette. Jeg er jo helt enig i helsesøster: Nå vet du faktisk at du kan bli gravid:)

Sunniva Karoline Hansen

08.12.2015 kl. 22:49
Du beskriver denne situasjonen på en så nydelig og poetisk måte, hadde du skrevet bok, så hadde jeg åpenbart lest den! Veldig godt formulert!

mammamirella

10.12.2015 kl. 23:32
Så forferdelig trist å lese, kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Hadde selv en spontanabort i uke 11, nå i august, og jeg tenker mye på det enda. Det er så fryktelig vondt.

Som hell i uhellet ble jeg gravid like etterpå, og om jeg ikke hadde blitt det vet jeg ikke helt hva jeg hadde gjort... Blitt gal, antagelig.

Husker senga var min beste venn, og jeg vil ikke være rundt mennesker i dagene etterpå. Forferdelige greier :'(

nathaliegjesdal

16.12.2015 kl. 00:02
Så utrolig trist og sterkt å lese. Jeg sitter med rennende tårer. Du skal vite at det er ikke så mye du kunne ha gjort. Det er ikke noens feil. Håper dere får et barn i framtiden :)

siri

29.01.2016 kl. 22:51
Off så fælt at du har måtte oppleve det-... kjenner et par som har opplevd det mange ganger. Så gleden var da sto når de var over det stadige å ble foreldre..

Linn Therese Dagsland

01.02.2016 kl. 18:17
siriloveskamera: <3 Håper det hender oss også en dag <3

siri

01.02.2016 kl. 19:43
det gjør det nok><3<3<3<3

Sølvi Birgitte Wærness

10.03.2016 kl. 13:20
Veldig vondt å lese! Noe slikt er ikke noe man vil oppleve. Heldigvis kan du bli gravid igjen da :)

Synes du er tøff som velger å dele slikt på bloggen din :) Stå på videre! :)

Skriv en ny kommentar

Linn Therese Dagsland

Ei smilende og positiv jente på 21 år. Skriver om hverdagen som nybakt mamma til lille Dennis som ble født den 19.mars 2017. Mye av bloggen handler om baby, trening og alt som hører med mammalivet. I tillegg til små ubetydlige ting, vanskelige hendelser fra fortiden som har medført at jeg i dag lever med sosial angst. Deler også gode matoppskrifter, antrekk, tips og kjærlighetslivet mitt med dere. Lurer du på noe mer er det bare til å ta en titt på "om meg" innlegget som du finner i menyen under headeren.

Alle henvendelser kan sendes til:
linn_therese_dagsland@hotmail.com

Bloggdesign

Søk i bloggen

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits