Hadde jeg hatt kreft hadde ingen sagt noe

  • 30.11.2015 kl. 17:59


Nå er det rundt elleve måneder siden jeg møtte opp på posten for aller første gang. Jeg gikk gjennom et raskt jobbintervju før jeg fikk beskjed om at jeg kunne møte opp allerede neste mandag. Ukene gikk, og jeg ble tryggere og tryggere i jobben som postbud. Jeg var ute og kjørte dagen lang, leverte ut post og jobbet i mitt eget tempo i min egen verden. Egentlig alt en person med sosial angst kan drømme om - det var i hvertfall slik for meg - jeg hadde drømmejobben. Månedene gikk og jeg møtte fremdeles opp hver eneste morgen. Jeg hadde aldri før hatt en jobb så lenge, og jeg så for meg at jeg kom til å jobbe som postbud i lang, lang tid fremover.

Dessverre var det kun én kommentar fra hun ene jeg jobbet med som skulle til. Én ussel, liten kommentar var alt som skulle til for å knekke meg. For at jeg fikk tilbakefall. Og for at jeg den ene dagen elsket jobben min og den neste dagen hylte og gråt, jeg hadde plutselig fått panikk for å gå på jobb. Angsten tok over. Igjen. Jeg ble sykemeldt, 100% i to måneder. Den tredje måneden trappet jeg ned til 95%, noe som i praksis betydde at jeg jobbet annen hver lørdag. Denne lørdagsjobbingen fortsatte helt frem til nå. Litt over fem måneder etter at jeg ble sykemeldt. Nå er jeg 20 % friskmeldt, men har dessverre ikke den samme stillingen lenger. Frem til i dag har jeg kun blitt tilbudd lørdagsvakter, til tross for at jeg jobbet fulltid fra januar til juni.

Jeg har lenge gått og håpet på at jeg en dag skulle få beskjed om at vi, sjefen og jeg, sammen kunne finne en løsning som gjorde at jeg sakte men sikkert kunne komme meg tilbake i full stilling igjen. Dessverre gikk ikke den drømmen i oppfyllelse. I dag fikk jeg beskjeden jeg har fryktet. Det skal ikke lenger blir levert ut post på lørdager, noe som igjen betyr at lørdagsvikarer ikke lenger har noe jobb - deriblant meg. Så, i dag mistet jeg altså jobben min. Jobben som jeg for en tid tilbake så på som drømmejobben. Den gikk så fint sammen med den psykiske sykdommen min, helt til det ikke gikk så fint lenger.

Jeg forstår at posten er nødt til å ha postbud som er stabile når det kommer til det å møte opp på jobb. Men dette har jeg også vært veldig flink til. Jeg trivdes på jobb, og jeg møtte derfor alltid opp. Angsten klarte ikke å ta over gleden ved å levere post. Likevel kom det til et punkt hvor den plutselig klarte det. Hvor angsten plutselig tok over likevel. Og det var da jeg satt igjen med følelsen å bli sett ned på. Følelsen av at andre mente jeg ikke hadde det vondt nok til å være hjemme. Man kunne jo ikke se på meg at jeg hadde brukket et ben. Eller at jeg hadde kreft. Man kunne ikke se på meg at jeg hadde kyssesyken eller at jeg mistet håret grunnet cellegift. Hvorfor ikke? Jo, fordi sykdommen herjet inni meg, uten å gi tegn til de utenfor. Det er kun jeg selv som kjenner hvor hardt denne sykdommen rammer meg, og hvor forferdelig vondt det kan gjøre. Dessverre er nettopp et av symptomene til sosial angst at man prøver å skjule det for andre, spesielt de nærmeste. Slik er det også for meg. Nettopp derfor tror jeg at jeg at folk ikke skjønner at man faktisk har vondt selv om det ikke vises for andre.

Jeg sier det igjen. Hadde jeg hatt kreft hadde ingen sagt noe. Ingen hadde bedt meg om å ta meg sammen og komme meg på jobb. Ingen hadde bedt meg om å ikke bry meg om hun som slengte ut denne kommentaren, og heller skjerpe meg og komme meg på jobb. Ingen hadde bedt meg om å ikke overreagere. Ingen hadde bedt meg om å bare "bli frisk" dersom jeg hadde hatt kreft. Det er nettopp det jeg synes er så trist. For ikke misforstå meg nå, jeg synes absolutt ikke at man skal behandle kreftpasienter eller andre som sliter med synlige sykdommer annerledes. Jeg vil ikke at de også skal bli bedt om "å skjerpe seg". Jeg mener heller motsatt. At man også skal prøve å ta hensyn til de som sliter med usynlige sykdommer. Hør heller på hva som hjelper for dem, og ikke press dem inn i noe som bare vil gjøre vondt verre. Ta sykdommen på alvor selv om du ikke kan se den, for tro meg personen dette gjelder blir hardt nok rammet for dere begge.


Selv om jeg mistet jobben min i dag, så har jeg så absolutt ikke tenkt å gi opp. Jeg skal klare dette her. Nå har jeg vært innom to jobber, og begge to har endt med at jeg har sluttet (eller i dette tilfellet blitt sagt opp) på grunn av angsten. Likevel så vil jeg gjerne prøve igjen. I min forrige jobb sluttet jeg etter litt over én måned. Denne gang klarte jeg meg i nesten ett år. Neste gang satser jeg på at jeg klarer å finne en ny løsning som gjør at jeg jobber til jeg blir pensjonist. For jeg vil ikke gi opp. Jeg er klar og åpen for hva enn jeg har i vente, og jeg håper at jeg en dag kan finne en langvarig løsning. Om så det er postbud eller noe annet. Så lenge det er noe jeg trives med, og ikke minst noe jeg klarer. Både psykisk og fysisk.


 

Er det noen som har en jobb å tilby meg må dere forresten ikke være redd for å si i fra. Legg enten igjen en kommentar her eller send en mail til linn_therese_dagsland@hotmail.com.

13 Kommentarer

Gina Angelica

30.11.2015 kl. 18:03
Du er utrolig sterk! Stå på :)

birdbay

30.11.2015 kl. 18:28
Så trist å lese:) Men det kommer helt sikkert flere sjanser:) Du er en flott og positiv jente ser det ut som. Så jeg er helt sikker på det ordner seg for deg:)

mammasjenter

30.11.2015 kl. 18:38
Det er akkurat som om jeg skulle ha sagt det selv. Du er tøff som skriver om det. Jeg sliter med det samme og er i samme posisjon. De rundt deg vet ikke hvordan det er. Det er faktisk ingen andre enn deg selv som kan hjelpe. Et tips til deg, som jeg selv skal gjøre er å ta et livsveiledingskurs og selvutvikling. Tror man lærer veldig mye om seg selv enn å bruke psykologer som setter feil diagnose. Deriblandt meg selv. Men du har stå på vilje, og det er jo et kjempe pluss. :) Klapp på skulderen. Du klarer det, hvis du er klar for det. Lykke til med leting etter ny jobb. :)

nathaliegjesdal

30.11.2015 kl. 18:58
Sterkt innlegg :) Stå på :)

Marita Furdal

30.11.2015 kl. 19:24
Du er tøff, og du må bare stå på... ikke lett det drite der :( jeg vet det... utrolig herlig å se at du har så god motivasjon/stå på følelse til å fortsette å lete etter en ny jobb. Du klarer dette, det tar nokk sin tid men det vigtigste er at du har det bra!

Emilie Sørlie

30.11.2015 kl. 20:10
<3 håper det går bra, håper det ordner seg

Hverdagsida

30.11.2015 kl. 20:32
Trist og lese! Stå på, dette ordner seg! Håper virkelig du finner en jobb hvor du vil trives godt <3

lifewithayla

30.11.2015 kl. 20:33
<3

Martine

30.11.2015 kl. 20:41
<3<3 En stor varm klem til deg! Ikke noe godt å lese dette og det burde jo virkelig ikke være lov?! Det er kanskje ikke så lett å se enden av tunnelen nå, men jeg er helt sikker på at det vil ordne seg for deg. Bare ikke slutt å håper<3 Stå på!

Lillemor

30.11.2015 kl. 21:23
Huff! Alltid trist når folk mister jobben :( Men i dette tilfellet kan du faktisk trøste deg med at det ikke var angsten som gjor at du mistst jobben! Mange ansatte i posten er sagt opp og dette er folk som har jobbet lengre og i større stillinger enn deg. Stå på ;)! Du finner nok den perfekte jobben for deg til slutt!

Frydefull

30.11.2015 kl. 22:20
Eg synes det er veldig synd at så mången i posten muste jobben for det er ikkje bare lørdagsvikarene som får sparken, men ganske mången som har vært fast i flere år muste o jobben, pga sorteringen flytter til stavanger og at lørdagen forsvinne. Eg har vært både inne og ute i posten siden juli 2013, å eg har stort sett likt meg, men hadde ikkje hatt sjans til å fått kjempa meg til å beholda ein stilling :/ vet ikkje om de så mye trøst men det e ikkje pga angsten du har musta jobben denna gongen hvertfall

Ingeborg

01.12.2015 kl. 21:08
Fekk lyst til å gi deg ein klem.

justadored

02.12.2015 kl. 14:24
Du får bare stå på og aldri gi opp. Det blir bedre. håper jeg iallefall! :)

Skriv en ny kommentar

Linn Therese Dagsland

Ei smilende og positiv jente på 21 år. Skriver om hverdagen som nybakt mamma til lille Dennis som ble født den 19.mars 2017. Mye av bloggen handler om baby, trening og alt som hører med mammalivet. I tillegg til små ubetydlige ting, vanskelige hendelser fra fortiden som har medført at jeg i dag lever med sosial angst. Deler også gode matoppskrifter, antrekk, tips og kjærlighetslivet mitt med dere. Lurer du på noe mer er det bare til å ta en titt på "om meg" innlegget som du finner i menyen under headeren.

Alle henvendelser kan sendes til:
linn_therese_dagsland@hotmail.com

Bloggdesign

Søk i bloggen

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits